Jaget etter surrogater

Mennesket har gjort seg selv og alle andre til ensomme og isolerte satelitter, kretsende rundt nytelsens mange altere. Ikke rart at ensomheten er det moderne menneskets største problem, skriver Nina Karin Monsen.

FOR EN TID SIDEN diskuterte man i Holmgang kvinners sexleketøy. Debatten gikk stort sett ut på at dette skulle kvinner unne seg, og også burde unne seg. Tanken på menneskets verdighet virket fremmed for de fleste av deltakerne, uten at jeg tror at det var ment slik. De fleste var velvillig innstilt og «tolerante». Slik folk ofte oppfører seg i media i våre dager. Men spørsmålet har vidtrekkende konsekvenser som bør belyses. Et lite eksempel: En kvinne skrev til et ukeblad og spurte om det var noe i veien med henne. Hun brukte vaginakuler til daglig, hadde dildoen med seg på kontoret og brukte den ved toalettbesøk. Skulle hun fortelle sin mann om sine vaner? Ukebladets ukloke kone svarte neida, dette var normalt; hun hadde ingenting å skamme seg over.

Dette synes å være den korrekte mening blant journalister, pornografer, sexologer og kvinnefrontere. Alliansen er ikke så underlig. Pornografer forsøker å ta kontrollen med menneskers seksuelle fantasier, sex og skam selger, journalister liker skandaler, sexologer har fått sex på hjernen og kvinnefrontere har kvinner på hjernen. I et mannsdominert samfunn er kvinnen fremdeles et kjønnsobjekt.

DET ER BARE de som lever av andres elendighet som er tjent med å hisse andre opp til å bli erotomaner eller sexfikserte. På dette feltet finnes det nå mer forvirring enn forstand. For ett-to år tids siden uttalte en mann i et program hos Per Ståle Lønning at han var stolt av en pornoskuespillerinne som kom fra samme bygden som ham selv.

Ingen protesterte, publikum klappet. Pornoindustrien forfølger oss i dagliglivet. Kioskene er fulle av bilder av kvinner med tomme øyne, melkebryster og kjønns- farvede lepper og negler. På hotellenes TV, er skal man ha flaks om man ikke plutselig stirrer inn i noens kjønnsorganer mens man leter etter en helt vanlig dagsnyttsending.

I JAMRINGEN over hvor dårlig det står til i kvinnekroppen og i sengen, synes mange ha glemt å spørre etter orgasmevirkelighetens sammenheng med resten av virkeligheten. Hva gjør orgasmen med mennesket, og hva gjør orgasmer i fleng med både kvinner og menn? Svaret er enkelt: Det gir «kicks», man blir «høy». Orgasmen er privat, udelelig, man har hver sin, og de er usammenlignbare. Den bedøver alle andre sanser, man enser hverken tid eller sted. Noen vil ha mer, så mye som mulig, så ofte som mulig. Noen blir helt oppslukt. Det oppstår avhengighet. I USA skal det finnes avrusningsklinikker også for denne typen avhengighet.

Kanskje kan sex-avhengighet være verre å kvitte seg med og leve med enn all annen avhengighet. Kjærlighetslivet blir dårlig, hvem orker en som vil ha orgasme hele tiden? Vennskapslivet blir dårlig, hvilke venner kan i lengden interessere seg for andres orgasmer? Arbeidslivet og den skapende delen av mennesket blir skadelidende. De som utretter et viktig arbeid trenger både god konsentrasjon og mye utholdenhet. Sublimering, overføring av seksuell energi, er nødvendig.

Jeg tror at enhver avhengighet som gjør at mennesker får noe på hjernen, er en ond avhengighet. Unntaket er den geniale kunstner, dikter og forsker som ordner kaos og frembringer resultater til hjelp for menneskeheten.

Den onde avhengigheten oppstår når en utelukkende kan tenke på heroin, kokain, alkohol, nikotin, sex eller mat, - eller hva det måtte være som forringer og reduserer mangfoldet i tilværelsen. Når en plager og ødelegger livskvaliteten for sine nærmeste med sine ukontrollerte behov. Den onde avhengigheten oppstår for alle som innsnevrer sitt tankeliv og forflater sitt følelsesliv. Sexleker kan ikke lett kombineres med et liv i kjærlighet og verdighet.

Min kritikk skyldes ikke at jeg tar avstand fra at kvinner lærer sin egen kropps seksuelle reaksjoner å kjenne. I midten av 70-årene skrev jeg en kronikk i Dagbladet om seksuell frihet. Den medførte en del rabalder. Jeg var og er overbevist om at mange kvinner (og menn) kunne lære mye ved å interessere seg for sin egen kropp. Men bare for å komme over det stadiet, ikke for å bli værende der, og spesielt ikke for å bli beundret mens de oppholder seg der.

Min kritikk skyldes heller ikke at jeg tar avstand fra seksualiteten. Den skyldes at jeg tar avstand fra den uvirkeligheten som kjønnsprofetene sprer utover oss andre. Jeg tar avstand fra det tankemessige kaos de skaper og de løgnene om det menneskelige de serverer. Pornobransjen lever av å lyve om sex. Journalister lever av å slå på stortrommen. Forskerne ivrer etter informanter om skambelagte temaer, og er i den hensikt villige til å hoppe bukk over moralske verdier. Kvinnefronterne tenker om menn slik de alltid har gjort: Menn tenker bare på en ting, nå er det på tide at kvinner gir dem konkurranse også på det feltet. Det er logisk at Kvinnefronten nå planlegger å starte sin egen pornobutikk.

MARKEDSFØRINGEN for orgasme ligner på gamle dagers reklamebilder for nikotin og alkohol. Som med røyken eller drinken skal konsumentene innbilles at produktet gir suksess, velvære og lykke. Derfor drakk og røkte alle i amerikanske filmer, og gjør det stort sett fremdeles, hvis ikke de har samleie.

Men innelukket i rusen, enten den nå er fremkalt av det ene eller det andre, svevende i en geléaktig følelseståke, får mennesker det da virkelig godt? Jeg tror ikke det. Jeg tror at bildet av opiumsvrakene er det sanne bildet av tilstanden. Jeg tror dessuten at de som er så tolerante på synderes og skamløses vegne enten lever nokså alminnelig selv, eller har problemer med å finne mening i eget liv.

I jakten på den ytterste rusen en selv kan skaffe seg ved et hjelpemiddel eller en stimulans er ikke bare seksualiteten blitt en vare. Mennesket er blitt det Leibniz kalte for en monade, et fenomen uten vinduer og dører, en totalt avstengthet, personligheten er avsatt. Mennesket har gjort seg selv og alle andre til ensomme og isolerte satelitter, kretsende rundt nytelsens mange altere. Ikke rart at ensomheten er det moderne menneskets største problem.

MAN KAN JO spørre: Hvis jakten på orgasmen er en viktig del av den menneskelige virkelighet, skal man da også gå inn for at alle mennesker skal få nyte godt av den? Barn som de eldste? Orgasmer er ikke noe bare den velpleide 20-30 åringen kan produsere. Jeg har hørt om barn ned i 5-års alderen som onanerte seg selv til orgasme i barnehagen. De var trenet opp av voksne.

Hva ville forøvrig kvinnefronten ha sagt om debatten dreide seg om menns onani og vaginaerstatninger? Hvorfor er det ingen som bejubler Oppblåsbare Barbara? Hvorfor virker menn som bruker henne stakkerslige og bisarre, mens kvinner som bruker dildoer fremstilles som tøffe? Hvis kvinnene løsriver orgasmen fra den levende mannen, skal mennene også løsrive sin fra den levende kvinnen?

FREMTIDEN skapes i dag. Hvis det mannlige kjønnsorgan kan erstattes og gjøres til et leketøy, hvorfor ikke også andre legemsdeler? Siden lyster, smak og behag er så forskjellig, så hvorfor ikke leke med øyne, ører, bryster, rumper, føtter og hender? Hvorfor ikke produsere hender de aller sykeste på våre sykehus kan ha å holde i, når de trenger det og det er lite betjening? De oppdager ikke nødvendigvis forskjellen de heller.