Jaget fra sine hjem og glemt

Burmas militære gir befolkningen tre til sju dager på å flytte før landsbyene plyndres, brennes og minelegges.

Mens det internasjonale samfunnet vegrer seg for å sette i verk sanksjoner mot Burma, forsetter militærjuntaen å styre landet med jernhånd. De folkevalgte fra 1990, ledet av Aung San Suu Kyi, har ikke fått tiltre, og mange er fengslet, på flukt eller i eksil. Aung San Suu Kyi, som fikk Nobels fredspris i 1991, sitter nok en gang i husarrest. Bruddene på menneskerettighetene er veldokumenterte, og i løpet av det siste året har den utstrakte bruken av tvangsarbeid blitt kjent for det internasjonale samfunnet. Mindre kjent er situasjonen for flere hundre tusen interne flyktninger inne i Burma. Det gjelder også situasjonen for shan-flyktningene, som ikke anerkjennes av Thailand.

De etniske minoritetene utgjør omtrent halvparten av Burmas befolkning, men har aldri hatt en rettferdig representasjon i landets politiske institusjoner. Drømmen fra tida ved uavhengigheten om en føderal stat ble knust i militærkuppet i 1962. Allerede før kuppet tok flere av motstandsbevegelsene i de etniske minoritetsområdene til våpen. I flere tiår har det vært kamper i områder rike på naturressurser som tropisk skog, mineraler, edelstener, vannkraft, olje og gass. I løpet av det siste tiåret har flere av motstandsgruppene gått med på avtaler om våpenhvile. Det militære kontrollerer nå store deler av grensen til Thailand.

Det internasjonale samfunnet har ikke tilgang til områdene med interne flyktninger, og tallene er derfor usikre. Av en befolkning på 46 millioner er trolig én million på flukt i jungelen i delstatene Karen, Kayah og Shan. Noen flykter fra kamphandlingene, men de fleste drives vekk fra landsbyene av det militære, som har økonomiske eller militære interesser i områdene. I et forsøk på å kutte forsyningene til motstandsbevegelsens væpnede grupper sørger det militære for å tvangsflytte landsbyene. Befolkningen får tre til sju dager på å flytte, og landsbyene plyndres, brennes og minelegges, og erklæres som skuddsoner.

Siden 1996 har hundretusener blitt tvangsflyttet til bosetninger kontrollert av det militære, uten husvære, mat, vann, sanitæranlegg og helse- og utdanningstilbud. Og med få muligheter til å skaffe seg arbeid eller drive jordbruk. Tvangsarbeid er utbredt, folk sulter og lider, og tidligere selvforsynte bønder tvinges til å tigge, noe som driver mennesker på flukt. Men det er få som greier å ta seg over grensen til Thailand, ettersom det militære har fått kontroll over stadig større deler av grenseområdene. De fleste gjemmer seg i jungelen på flukt fra soldatene, og kan i tillegg til sult og sykdom fortelle om både voldtekt, tortur og summariske henrettelser.

Over grensen i Thailand gir tolv flyktningleirer noenlunde trygghet for 127000 mennesker. Burma Border Consortium (BBC), som Kirkens Nødhjelp (KN) støtter med midler fra Utenriksdepartementet, er ansvarlig for å administrere leirene og å holde flyktningene i live. Mandatet til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Thailand har bare vært å motta og registrere flyktninger. BBCs arbeid har blitt stadig større og mer omfattende, fordi tallet på flyktninger har økt fra år til år, og fordi thailandsk politikk har gjort flyktningene mer avhengige av nødhjelp. Mens de tidligere kunne ta lokalt lønnet arbeid, sanke mat i skogen og dyrke grønnsaker i leirene, er de i dag fratatt disse mulighetene.

Flere hundre tusen mennesker fra Shan-staten i Burma har flyktet til Thailand fra tvangsbosetningene i Burma. Disse er ikke anerkjent som flyktninger, har ingen juridiske rettigheter, er sårbare og utnyttes grovt. Ettersom tallet på flyktninger øker, blir også arbeidssituasjonen vanskeligere, og mange er henvist til kortvarige og farlige arbeidsplasser i industri og jordbruk, der de blant annet må håndtere giftige sprøytemidler. Dette er arbeid som thailendere ikke vil ha, og som lønnes svært dårlig. Barn får ikke skolegang, og unge jenter er spesielt utsatte for voldtekter og for å bli lurt inn i sexindustrien. Så lenge Thailand ikke anerkjenner Shan-flyktningene fra Burma, vil utnyttingen fortsette. Jordbruket i Nord-Thailand og deler av industrien nyter godt av den store tilgangen på billig arbeidskraft, og det er lite som tyder på at landet vil påta seg ansvaret for en ny gruppe flyktninger.

Det internasjonale samfunnet må arbeide mer aktivt for Burma. Det er viktig å støtte demokratibevegelsen i eksil og styrke dens organisasjoner. Videre må det gis økonomisk støtte til flyktningleirene i thailandske grenseområder mot Burma, og det må arbeides mer aktivt for å nå de interne flyktningene i Burma med humanitær hjelp. Men uten press fra det internasjonale samfunnet på militærregimet vil den humanitære katastrofen i Burma vedvare. Realiteten er at enhver form for økonomisk forbindelse med Burma styrker militærjuntaen, fordi militærjuntaen og dens medlemmer både direkte og indirekte kontrollerer all vesentlig økonomisk virksomhet i landet.

En lovfestet økonomisk boikott av Burma vil legge press på regimet i Rangoon, og vil samtidig gi et handlingsalternativ for andre land som nøler med å innføre økonomiske sanksjoner. Det vil også bidra til å rydde opp i de uanstendige investeringene det norske oljefondet gjør i Burma, og hindre norsk handelsnæring i å komme i forlegenhet. Den frivillige oppfordringen fungerer ikke, selv ikke for statens egen økonomiske aktivitet. For Burmas hundretusener av interne og eksterne flyktninger må Norge innføre økonomisk boikott av Burma.