«TAR FEIL»: Europa og USA synes å tro at å svekke Russland gjennom økonomiske sanksjoner vil gjøre dem tryggere. Historien motsier denne logikken, skriver Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet, i denne kronikken. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
«TAR FEIL»: Europa og USA synes å tro at å svekke Russland gjennom økonomiske sanksjoner vil gjøre dem tryggere. Historien motsier denne logikken, skriver Thorbjørn Jagland, generalsekretær i Europarådet, i denne kronikken. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Debatt: USA og Russland

Jaglands forslag til fempunktsplan

Min plan kan synes urealistisk og naiv, men den bygger på det nødvendige: USA og Russland må vekk fra konfrontasjonspolitikken.

Meninger

Mikhail Gorbatsjov sa nylig at det ser ut som om verden forbereder seg på en ny krig.

Dessverre ser det slik ut. USA/Europa og Russland fremmer og dyrker hver for seg fram problemer for motparten. Russland ser ut til å tro at å støtte mørke krefter i vest som ønsker en oppløsning av Europa, vil fremme deres nasjonale interesser. Men to kriger i forrige århundre som påførte dem verdenshistoriens største tap, burde motsi denne logikken.

Europa og USA synes å tro at å svekke Russland gjennom økonomiske sanksjoner vil gjøre dem tryggere. Historien motsier også denne logikken.

Til tross for at begge parter etter hvert er blitt rammet av terror – en terror som i hovedsak skriver seg fra problemene i den arabiske og muslimske verden – dyrker de hver sine egne interesser i denne delen av verden. I stedet for å gjøre noe med grunnproblemene sammen.

Hva er så grunnproblemene?

Den libanesiske forfatteren Amin Maalouf kommer inn på det i sin roman «De forvillede».

Han skriver om de mange krigene i denne regionen: «Hver gang det ble sammenstøt ble araberne slått. Jeg har ikke lenger tall på alle nederlagene de har lidd. Det som er sikkert er at denne rekken av nederlag gradvis har fått den arabiske verden ut av balanse, etter hvert hele den muslimske verden. Ute av balanse i politisk forstand, og i klinisk. Man kommer ikke uskadd ut av en serie offentlige ydmykelser. Alle arabere bærer spor av et dypt traume, meg selv inkludert. Men når dette traumet betraktes fra den andre siden, fra den europeiske siden der jeg nå er blitt tatt imot, så virker det bare uforståelig og mistenkelig.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Krigene og konfliktene har gjort det mulig for herskerne å beholde makten ved å lede folkets sinne mot «vesten» og Israel. Mangel på reformer og korrupsjon sammen med en befolkningseksplosjon har ført disse landene ut i et sosialt og politisk uføre.

Unge mennesker har ikke hatt noen andre kanaler for å si sin mening enn gjennom selvmordsbomber – mot dem som de var opplært til å ha som sine fiender, nemlig Israel og USA. Seinere – som følge av krigen i Syria og bombingen i Libya – mot europeerne, inkludert Russland.

Historien og verden av i dag slik den fortoner seg for muslimsk og arabisk ungdom har skapt fremmedkrigerne, et nyttig tilskudd til IS og al-Qaida. Nå rammes alle.

I stedet for å stå sammen om å bekjempe en felles trussel, har det såkalte «vesten» og Russland skaffet seg hver sine stedfortredere i spillet om Syria. Men de har valgt å overse sannheten om sine venner.

En som kjenner forholdene i Syria og området rundt veldig godt (fordi han lever der), sa til meg for ei tid siden: Det finnes ikke en «hvit» sjel i krigen i Syria. Alle er skurker. Det er blitt en krig om makt og penger. Og narkotika.

Narkotikaen er viktig. Den må til for at lederne skal få barn og unge mennesker til å ofre seg. Den gamle lekse som Albert Camus beskrev, gjentar seg altså. «De revolusjonære lederne oppfordrer folk til å ofre seg for saken, enten det er en religion eller politisk idé. Men det er alltid andre menneskers liv de snakker om, ikke sine egne.»

Så, hva skal man gjøre for å rette opp denne tragiske situasjonen?

Jeg foreslår følgende plan, som synes urealistisk og naiv, men som likevel bygger på det nødvendige: USA og Russland må vekk fra konfrontasjonspolitikken.

For det første: USA og Russland blir enige om aldri mer å bryte internasjonal lov, dvs. aldri mer gå til militæraksjon uten godkjennelse i FNs sikkerhetsråd. Krigen i Syria er bare en fortsettelse på en lang rekke ensidige militæraksjoner fra stormaktenes side som har skapt en total mistillit mellom dem – fra russernes invasjon i Afghanistan og amerikanernes invasjon i Irak til Nato-bombingen i Libya som gikk lenger enn det Sikkerhetsrådet hadde blitt enig om. Bombingen av byer i Syria, bruk av kjemiske våpen og nå sist amerikanernes bombing av militærbasen i Syria er bare en forlengelse av denne tragiske historie.

Den har ført til handlingslammelse av FNs sikkerhetsråd. Rådet har ikke vært i stand til å gjøre det som står i FN-pakten: Sikre fred og stabilitet på vegne av alle medlemslandene.

Tanken bak å gi stormaktene vetorett i Sikkerhetsrådet var riktig. Den skulle hindre at en av dem kunne ta seg til rette. Dette er etter hvert blitt misbrukt som argument for nettopp å gjøre det.

Derfor bør de vende tilbake til den opprinnelige betydningen, nemlig å ikke gå til militæraksjon uten at alle de fem faste medlemmene har gitt samtykke.

For det andre: USA og Russland erklærer at de stanser all bombing i byer og tett befolkede områder. Dette fører bare til at sinnet øker i befolkningen og oppslutning om radikale grupper styrkes. Dessuten er slik bombing forbudt etter folkeretten.

For det tredje: De utarbeider en felles plan om hvordan IS og al-Qaida kan drives tilbake. Samtidig sender de sine fly over de IS-kontrollerte områdene, som i stedet for å slippe bomber, slipper flygeblad med tilbud om fritt leide til alle krigerne som ønsker å forlate områdene.

For det fjerde: De blir enige om å avlyse et nytt våpenkappløp gjennom forhandlinger. Kappløpet har allerede startet: Nato med sin utplassering av styrker og våpen østover, russernes svar med fornying av kjernefysiske våpen.

Et amerikansk svar er i ferd med å bli utformet. Denne militariseringen av verdenspolitikken vil gå på bekostning av nødvendige tiltak for sosial utvikling og integrering særlig i Europa og Russland. Og pengebruken vil hindre nødvendige tiltak for å lindre nød og en økt flyktningstrøm fra landene rundt Middelhavet og på den andre siden av Sahara.

For det femte: Tilliten som blir skapt gjennom slike tiltak må brukes til å få til en forhandlet løsning på konfliktene i området.

Naivt! Ja. På den annen side, dagens konfrontasjon mellom USA/Europa og Russland kan ikke fortsette uten fare for en ny krig. Derfor bør en ny «detente» søkes, tilsvarende den man fikk i stand midt under den kalde krigen. Da fantes det rasjonelle ledere som skjønte at konfrontasjonen mellom øst og vest kunne føre til gjensidig destruksjon. Vi fikk Willy Brandts østpolitikk, avtalene om Berlin og Sikkerhetskonferansen i Helsinki.

I dag er årsakene til konfrontasjonen annerledes enn under den kalde krigen, men trolig enda farligere. Midlene til å styre vekk fra den er imidlertid de samme: politisk mot og lederskap.