Jaglandsk klarhet - rødgrønn uklarhet

ARBEIDERPARTIET har i siste stortingsperiode stått ved en flere tiår land tradisjon for at utenrikspolitikken utformes i et skjæringspunkt mellom Arbeiderpartiet og Høyre, og med et bredt flertall i Stortinget. Thorbjørn Jagland har stått sentralt i å forvalte denne ansvarlighetstradisjonen. Men de betimelige spørsmål mange nå stiller, gjelder ikke den tidligere Ap-leder Jagland og den stortingsperiode som nå går mot slutten. Spørsmålene gjelder neste stortingsperiode og dagens Ap-leder Jens Stoltenbergs mål om å danne flertallsregjering med de partier som utgjør den utenrikspolitiske opposisjon i Norge. Stoltenberg har gjort det klart at fordelen med en flertallsregjering er at når regjeringspartiene er blitt enige om politikken, så vet man også at denne politikken er forankret i et flertall i Stortinget. Såpass har jeg oppfattet - til tross for Jaglands påstand om at jeg ikke følger med. Og på denne bakgrunn er det faktisk interessant å søke større klarhet i hva de tre partiene vil med utenrikspolitikken i neste stortingsperiode.

JAGLAND FÅR ha meg unnskyldt, men jeg tror ikke han uten videre får SV og Senterpartiet med på at de ikke skal ha innflytelse over en sosialistisk regjerings utenrikspolitikk. Sosialistisk Venstreparti legger ikke skjul på sine ambisjoner om en fundamental kursendring i norsk utenrikspolitikk. Det er forsåvidt naturlig, for partiet ble i sin tid etablert i protest mot det brede utenrikspolitiske flertall i Norge. I vekselspill med Senterpartiet står SV for at Norge skal være i opposisjon i NATO, opposisjon i Europa, opposisjon i WTO - ja, til og med i opposisjon til FN-vedtak de ikke liker.

VI VET hva Sosialistisk Venstreparti mener om utenrikspolitikken. Vi vet hva Senterpartiet mener. Vi vet hva Jagland mener. Men vi hører ingenting om utenrikspolitikk fra dem i Arbeiderpartiet som ivrer mest for alliansen med SV og Sp. Fra statsministerkandidat Jens Stoltenberg er det taust om utenrikspolitikk, bortsett fra hans løfter om mer penger til vaksinering av fattige barn. Det er prisverdig nok, men knapt noe å basere et lite lands utenrikspolitikk på. I den 155-punkts «enighetserklæring» de tre partier la frem tidligere i sommer, dreide tre punkter seg om bistand. Om utenrikspolitikk var det taust. Dette til tross for at de tre partiene forsøkte å komme til enighet om utenrikspolitikk gjennom den såkalte «Majorstua-kanalen.»

DENNE UKLARHETEN er bekymringsfull, ikke minst fordi vi som Jagland skriver er i en meget spesiell utenrikspolitisk situasjon. I denne situasjonen trenger Norge samarbeidspartnere internasjonalt. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiets opposisjonslinje i utenrikspolitikken bidrar ikke til det, men det er disse partiene Arbeiderpartiet ønsker å skape flertall sammen med. En utenrikspolitikk formet av et slikt flertall ville representere et brudd med lange tradisjoner, og da er det ikke urimelig å anmode om en klargjøring fra de tre partier. Den internasjonale situasjonen er uoversiktlig og uforutsigbar. Det Norge da aller minst trenger, er en uoversiktlig og uforutsigbar utenrikspolitikk.