Jahn Otto husker videre

Imponerende og litt irriterende om livet til en utenriksmedarbeider.

Jahn Otto Johansens memoarer er nå kommet fram til bind 2, 1970-årene. Man blir både dypt imponert og lite grann irritert under lesningen.

Imponert over forfatterens ubendige livsappetitt, hans utallige vennskap og overdådige kontaktnett. Johansen er norske mediers «senior foreign correspondent» framfor noen, profesjonell og balansert i alle forhold, like lommekjent i de vest-østlige

diplomatiske irrganger som han alltid er evig velkommen til et godt

glass vin blant vanlige mennesker hvor det skal være.

Flyter opp og ned

Litt forstyrrende er det at trådene uavlatelig krysses, at kronologien brytes og fortellingen iblant truer med å falle fra hverandre i episoder. Meningen er likevel god: Vi skal lese om Jahn Otto Johansen og hans liv innen rammen av seks- sju kapitler som er ordnet etter utenrikspolitiske konfliktområder, fra Midtøsten via Sovjet- USA til Tyskland, Polen og Balkan. Geopolitikken gir boka dens struktur, så får heller forfatteren og hans familie og venner flyte opp og ned på konfliktenes opprørte hav uten påtrengende indre sammenheng. Det er vel en gang slik livet oppleves av en utenriksmedarbeider.

Mer stoff igjen

Enkelte personer trer like fullt fram med tydelighet. Portrettet av sovjetdiplomaten Vadim Makarov er godt. Man leser også med interesse om forholdet mellom Jens Evensen og Arne Treholt. Alt i alt er det grensegangen mellom diplomati og overvåking, mellom informasjon og desinformasjon, som danner et slags fokus i fortellingen, som toner ut med den kalde krigens siste fase.

Jahn Otto Johansen har ifølge nasjonalbibliografien 120 boktitler på samvittigheten allerede. Likevel skal det altså bli stoff igjen til et tredje bind memoarer. Imponerende, bare dét!