SKAPER NÆRHET: «Buejakten krever og skaper en nærhet til storviltet som ikke skjer når man anvender skytevåpen. Situasjonen legger forholdene til rette for økt respekt,skriver kronikkforfatteren. På bildet demonstrerer en srilanker bueskyting. Foto: Ishara S. Kodikara/AFP/Scanpix
SKAPER NÆRHET: «Buejakten krever og skaper en nærhet til storviltet som ikke skjer når man anvender skytevåpen. Situasjonen legger forholdene til rette for økt respekt,skriver kronikkforfatteren. På bildet demonstrerer en srilanker bueskyting. Foto: Ishara S. Kodikara/AFP/ScanpixVis mer

Jakt med pil og bue øker respekten for storvilt

Det er grunn til å tro at det gjorde steinaldermennesket «vondt» å drepe en elg.

Årets sesong for storviltjakt er i gang. Samtidig løper en debatt om hvorvidt jakt med pil og bue skal tillates. Fra motstandernes side hevdes det at denne jaktformen er uetisk fordi det påfører dyret mer smerte. Det argumenteres videre for at buejaktens formål bare er å gi jegeren en annerledes og spennende opplevelse. Motstanderne anser jaktformen som egoistisk på dyrenes bekostning, og som ren utnyttelse av en svakere part der formålet er å tilfredsstille det moderne menneskets stadige trang til nye opplevelser.

Implisitt i denne argumentasjonen ligger dyrevernetiske hensyn, dyret skal utsettes for minst mulig lidelse, og dyrets liv skal respekteres. Samtidig kommuniseres en innforståtthet om at tilhengere av buejakt ikke tar dyrevernetiske hensyn. I tillegg synes man å tro at etikk i denne sammenheng er et moderne fenomen.

Miljøvernminister Erik Solheim er positiv til buejakt, og har ellers uttalt at jaktformen har en tusen år lang historie i Norge. Solheim kan godt gange dette tallet med ti, og ellers legge til at ideer om etikk i denne sammenheng er akkurat like gamle.

Er det å drepe «skogens konge», elgen - eller reinsdyr og kronhjort - i det hele tatt etisk? Argumentet fra jegere og andre tilhengere av storviltjakt vil være at mennesket til alle tider har jaktet. I visse deler av verden, spesielt på den nordlige halvkule, har den vært av direkte betydning for overlevelse, og for at menneskeslekten kunne føres videre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så sant. Men kan vi derfor slutte at det å drepe storvilt ligger i den menneskelige natur, at det sorterer under våre instinkter, som en spesialform av overlevelsesinstinktet? Ingenting tyder på at jaktaktiviteten i seg selv er en «naturlig» drivkraft. Dersom vi skal bruke steinalderens praksis som mal for det menneskelige, så er det snarere er det grunn til å tro at det gjorde steinaldermennesket «vondt» å drepe en elg, rein eller kronhjort. Det var som å trå over en grense.

Samtidig var det en høyt skattet handling som ga den suksessrike jegeren en ekstraordinær status. Med dette plasserer vellykket jakt seg i et område av tvetydighet: På den ene siden en aktivitet av livsnødvendig verdi, på den annen side er det en handling forbundet med mørke og farlige krefter, der jegeren er henvist til sauna eller lignende svettehus, for å «av-åndes» før gjenforening med samfunnet.

Det å drepe storvilt er forbundet med en ambivalens så sterk at jegersamfunn utviklet forestillinger om at dyret - når det kommer til stykket - egentlig gir sitt liv frivillig til jegeren og menneskesamfunnet. Jegeren forfølger sitt bytte til det er totalt utmattet, og dyrets jegerens øyne møtes. Jegeren oppfatter denne blikkontakten som at dyret sier «det er greit, jeg gir mitt liv til deg og dine - du kan få lov å skyte meg!»

Innenfor slike forståelsesrammer oppfatter jegeren seg som en som bare har hatt en delvis finger med i spillet. Holdningen til jakten, som til livet generelt, vil være at man som menneske er i mange(s) krefter og viljers vold, krefter som rett og slett ikke kan underlegges menneskets kontroll.

Løsningen blir heller å kommunisere med naturkreftene, og å spille på lag med dem. Det enkelte dyreindividet oppfattes som en person, med handlingspotensial og intensjoner. Det er dyrets eget valg å gi sitt liv.

Studerer man historisk kjente grupper som baserer sin overlevelse på storviltjakt, finner vi at dyr som elg, reinsdyr, hjort og bjørn har guddommelig status. Arkeologiske kilder bekrefter dyrenes guddommelighet. De store bergkunstlokalitetene fra jegersteinalderen viser storviltets betydning både i avbilninger av jaktscener så vel som i kosmologiske framstillinger. Storviltet representerte forestillinger om livets opphav, og utgjorde selve livskilden.

Å drepe et storvilt er i utgangspunktet noe i nærheten av helligbrøde. Respekten for dyrene og «dyresamfunnet» kan beskrives i termer av respekt, frykt, kanskje noe i retning av vår egen tradisjons begreper om gudsfrykt. Innenfor jegersamfunn vil holdningen overfor «dyresamfunnet» eller dyresjelen være åpen og kommunikativ. Jegeren gjør sitt for ikke å fornærme dyresjelen, noe som kan innebære at dyreskjelettet behandles med respekt, for eksempel at det begraves, eller «ofres», at kjøttet deles rettferdig i gruppen etc.

Dette er handlinger som øker dyresamfunnets goodwill, og givervilje overfor menneskene. Dersom dyresjelen fornærmes, er det ikke sikkert noen dyreperson vil gi seg selv neste gang det jaktes.

Moderne storviltjakt med pil og bue er ikke forbundet med det samme livet og de samme forestillingene. Men jakt med pil og bue vil likevel kunne frambringe noen av de samme holdningene overfor dyret. Dette er holdninger som handler om å spille på lag med naturen, respektere naturkreftene og å gi dyret utvidede muligheter til å slippe unna.

Buejakt innebærer en avstand på omkring 25 meter. Buejakten krever og skaper en nærhet til storviltet som ikke skjer når man anvender skytevåpen. Situasjonen legger forholdene til rette for økt respekt og for refleksjoner omkring dette dyret skal spares.

Interessant nok kan slike holdninger gjenfinnes på Norges Bueskytterforbunds hjemmeside. Dette er ikke holdninger som har kommer fram på basis av historisk og antropologisk kunnskap, som tilfellet er i denne kronikken, men er holdninger som buejaktens praksis i seg selv frambringer.

Det skal ikke være lett å drepe skogens konge. Kravene til jegerprøven bør være høye. Dette er også intensjonen i søknaden fra de fem organisasjonene som har gått sammen om en søknad for å tillate buejakt. Forsvarlig buejakt er en jaktform som ikke bare ivaretar en ti tusen år lang tradisjon i Norge, men også respekten for dyret. Buejakten er mest «etisk», og mest på dyrenes premisser. Kanskje den bør bli den eneste lovlige jaktformen?