Jakta på ulvejegerne

Ulven har mange steder blitt det fremste symbolet på et skjevt maktforhold mellom by og land, skriver NOVA-forskere

STATSKANALENE

NRK og SVT liker ikke bygdefolk og jegere og i alle fall ikke folk som er begge deler. Det vet vi nå, etter å ha sett programmene om ulovlig ulvejakt. Der hevdes det at denne jakta har full støtte blant folk på landsbygda. Men det er ikke sant. Det vet vi, for vi har forsket på rovdyrkonfliktene gjennom flere år. Den svenske journalisten vet det egentlig han også. Han tok nemlig kontakt med vårt miljø før han laget programmet. Men nyanser passer ikke inn i en verden av svart og hvitt, og han valgte enkelt og greit å se bort fra forskningsbasert kunnskap. I stedet kalte han programmene «Hatet» og «Dødens triangel».

I det første programmet framstilles hat som den dominerende innstillingen til ulv på bygdene i Norge og Sverige. «Hvorfor dette hatet?» er det bærende spørsmålet. At ulven tar sau og hunder kan det ikke handle om. Ulven dreper ikke mer enn én prosent av sauene som dør på beite hvert år. Trafikken dreper flere hunder enn ulven gjør. Og frykt kan ikke ligge under, for ingen angrep på mennesker er dokumentert de siste to hundre åra. Rovdyrmotstandernes argumenter, som handler om de problemene ulven faktisk forårsaker, settes på denne måten til side. Tilbake står et uforklarlig hat, en irrasjonell følelse som trives best blant ignoranter. Her bruker journalistene en velkjent teknikk for å demonisere «de andre». Rovdyrmotstandernes oppfatninger framstår som både irrasjonelle og irrelevante i forhold til det aktuelle og konkret politiske spørsmålet, som handler om hvordan vi skal forvalte den sørskandinaviske ulvebestanden.

I PROGRAM TO

er tesen at ulvejakta er godt organisert på begge sider av grensen. At ulv jaktes ulovlig, kan det ikke være tvil om. Kanskje er slik jakt den vanligste dødsårsaken blant ulvene i Skandinavia. Temaet er vel verd et program. Men budskapet som presenterer holder ikke vann, og virkemidlene som brukes for å få det fram er tvilsomme: Nøkkelinformanter lokkes ut på glattisen av infiltratører med skjult kamera. Sent i hendelsesforløpet konfronteres uforberedte intervjuobjekter med brokker av utsagn de kom med da de følte seg trygge i en helt annen situasjon. Det hele bæres fram av dramatisk musikk, uskarpe bilder, grøtete stemmer og sekvenser i sakte film. Slik beholder journalisten kontroll med sitt eget budskap. Hans «sannhet» blir den eneste seerne kan tro på.

Og det er ikke småtteri vi blir bedt om å svelge. Det finnes store nettverk av jegere som med grunneieres velsignelse kaster vrak på all jaktetikk og går ut for å utrydde ulven. Dette er kriminell aktivitet som i Norge og Sverige har en strafferamme på henholdsvis seks og fire år. Likevel har virksomheten forgreninger helt til topps i organisasjoner som forsøker å være seriøse aktører når rovviltpolitikken skal utformes. I bakgrunnen ser vi at politi og påtalemyndighet snur ryggen til. Budskapet er at de mest aktive ulvemotstanderne er utspekulerte kriminelle, som bør bekjempes på samme måte som narkotikasmuglere og bankranere. Bevisene som føres vil ikke holde i en rettssak. Men NRK og SVT driver gravende og manipulerende journalistikk i fri dressur.

I FORBINDELSE MED

ulike forskningsprosjekter har vi holdt kontakt med folk som bor i ulveområdene i Hedmark, Akershus og Østfold gjennom flere år. I alle bygder har vi møtt en befolkning som er delt i synet på rovdyra. På begge sider i konflikten finnes det selvsagt grupper som kategorisk avviser meningsmotstanderes argumenter. Men det typiske er at folk har ganske nyanserte oppfatninger. Dette gjelder ulvevenner som ser de konkrete problemene som andre kan kommer opp i, og det gjelder ulvemotstandere som ikke går inn for å utrydde noen arter fra naturen. Blant motstanderne treffer vi oftest ambivalente eller motsetningsfylte følelser. Jegere, som er i programmenes søkelys, nærer i regelen stor kjærlighet til naturen, men er ofte skeptiske til ulven. De er blant gruppene som kjenner de reelle problemene med ulv på kroppen. Jakthunder har blitt drept, og flere steder har det vært en merkbar reduksjon i bestandene av jaktbart vilt. Mange, men altså langt fra alle, konkluderer med at de ikke ønsker seg ulv på egne jaktmarker, og de viser til at ulven overhodet ikke er en truet art globalt. Men dette er ikke det samme som hat, langt der i fra.

DET FINNES HELLER

ingen gode grunner til å prøve å framstille det som hat. Utrykker man seg slik bidrar man til å legitimere motstand mot ulven. Vår forskning har vist at

rovdyrkonfliktene føyer seg inn i mer generelle konfliktdimensjoner som preger det norske samfunnet (sikkert også det svenske). Det handler om motsetninger mellom de som dominerer og de som domineres, mellom folk med makt og innflytelse og folk som lever med konsekvensene av beslutningstakernes beslutninger. Motstand mot vern av ulven er også motstand mot økonomiske og kulturelle endringsprosesser som truer tradisjonell utmarksbruk og bygdekultur. Ulven har mange steder blitt det fremste symbolet på et skjevt maktforhold mellom by og land. Den sees som en urban inntrenger med aktiv støtte fra en vannhellig allianse bestående av politikere, naturforvaltere, miljøverne, forskere og representanter for riksdekkende medier. Gjennom slike mer allmenne samfunnsmessige motsetninger øker temperaturen i rovdyrkonfliktene. Det blir lettere å være motstander og samtidig glad i natur. Noen få klarer nok til og med å forsvare alvorlig faunakriminalitet.

I DEN NORSKE OPINIONEN

er det bred oppslutning om at vi skal ha en levedyktig ulvestamme. I vår har Stortingets miljøkomité slitt med å avveie dette faktum mot negative konsekvenser av ulvens nærvær. Det har åpenbart ikke vært lett, og det er tvilsomt om den kompromissløsningen som avtegner seg vil dempe konfliktene i nevneverdig grad. Vi ser dessuten at den politiske oppmerksomheten rundt ulvekonfliktene er økende i Sverige. I en slik kontekst gjør NRK og SVT både ulven og vernesaken en bjørnetjeneste. Basert på en feilaktig framstilling av den generelle stemningen på bygdene heller programmene bensin på bålet. Den største taperen her er ulven selv. Blir det mindre sannsynlig at folk tar makta i egne hender etter dette? Kommer det til å bli lettere å etterforske den alvorlige faunakriminaliteten? Programmer som «Hatet» og «Dødens triangel» nører opp under konflikter som allerede har unødig høy temperatur. Vår anbefaling er at både tilhengere og motstandere av ulv forsøker å glemme dette fjollete bidraget så fort som mulig. Innholdet sier ikke noe om det som rører seg blant folk som motsetter seg å ha ulv i eget nærområde. Programskapernes framstilling representerer heller ikke synsmåter vi kan forvente av seriøse og forstandige «ulvevenner».