Jakten etter oljå

Olje og gass ble Stavangers lykke og redning. I år feirer byen 30 år som hovedstad for «det svarte gull».

STAVANGER (Dagbladet): «Vi skal bore noen brønner utenfor Norge, hvor nå i verden det måtte være,» sa Essos toppsjef i USA til direktør Richard J. Loefler, populært kalt Dick. En søndag i juli 1965 står så Dick på toppen av Ullandhaug sammen med den mektige skipsrederen Torolf Smedvig.

- Dette er så vakkert, jeg håper det aldri blir funnet olje her, utbryter amerikaneren.

Dick og Smedvig blir enige om en handel. Esso kjøper ei tomt på Hundvåg for 3,3 millioner kroner. Stavanger skal bli oljeby, en ny æra begynner.

MEN DET GIKK SMÅTT. Skuffelsene sto i kø. I Industridepartementet i Oslo syslet tre ansatte med sitt på et bortgjemt oljekontor: en geolog, en jurist og en ingeniør. Geologen var Fredrik Hagemann, seinere oljedirektør, «Oilman of the year» i 1997 og innehaver av St. Olavs orden for sin innsats for norsk petroleumsnæring.

- Politikerne og norsk næringsliv var ikke interessert i oss i det hele tatt. Det ble ansett som utenkelig å finne olje i Nordsjøen. Og jeg husker at BPs sjefgeolog sa at han skulle påta seg å drikke den olja som ble brakt opp fra havbunnen vår, forteller Hagemann til Dagbladet.

Ingen brydde seg om et statlig oljekontor med byråkrater som ikke mistet troen på det umulige. På en befaring fra Bergen til Farsund for å finne baseområder var det bare Stavanger som viste en lunken interesse.

Geologien på land og på havbunnen er totalt forskjellig, derfor levde oljehåpet. Det ble boret 33 tørre brønner. Etter tre år med skuffelser sto mange selskaper på randen til å forlate Norge. Lille julaften 1969 kom meldingen som revolusjonerte Stavanger og Norge:

- Ekofisk har olje! En ufattelig pengebinge under havbunnen var oppdaget.

TRE ÅR SEINERE ble Statoil og Oljedirektoratet lagt til Stavanger. Småbyen i vest ble en av verdens ledende oljemetropoler. Fredrik Hagemann, i dag pensjonist, er siddis og synes byen har taklet den nye tid fornuftig.

- Uten olja hadde det vært smalhans i Stavanger. Shipping og hermetikk var på hell, byen måtte finne nye bein å stå på. Olje og gass ble byens lykke og redning.

- Heldigvis ble det aldri noe Texas i Stavanger. Og vi fikk ingen usunn oljegetto. Utlendingene ble godt tatt imot og integrert. Jærbuer og rogalendinger har beina på jorda, Klondyke ligger ikke for dem, mener Fredrik Hagemann.

Oljeverdenen inntok en søvnig småby som rett nok var vant til å vende blikket ut mot verden. Men i byens sjel ligger det også litt jantelov, smålighet og forsiktighet. Pietismen dyrkes, «Jesus-verdens lys»-skiltet henger over byen, og det er trange rom for dristig satsing.

Men handlekraftige Arne Rettedal skaffet boltreplass for den nye næringen. Åkrer ble byggeplass for boliger og kontorpalass. Byen åpnet sitt vindu; skjenkesteder spratt opp som sopp om høsten.

«Jobb i oljå» ble et mål for mange.

«SJU HELE DAGER FRI? Etter bare sju dager på jobb? Går det an?»

Småbruker Bjarne Pedersen (25) fra Kvitsøy så annonsen i avisa og ville finne ut hva dette var for noe. Boreselskapet Odeco skulle ha folk til riggen «Ocean Traveler».

Mange tenkte som ham, for utenfor selskapets kontor i Stavanger hang folk i trapper og korridorer. De var murere og håndverkere, verdensvante sjøfolk og blyge bønder, oppdressede kontorister og nysgjerrige lærere. Over 1000 i tallet.

Røslige George Troxell skulle plukke ut de heldige.

«Hva synes du om lange arbeidsdager? Hardt arbeid? Er du sterk?» spurte han.

Bjarne Pedersen fikk napp, og dro ut til «Ocean Traveler». - Rotete, var hans førsteinntrykk av den merkelige farkosten med et stort boretårn plassert på et dekk som hvilte på store pontonger, så skremmende høyt over havflata.

«Forferdelig dårlig egnet til å takle Nordsjøen,» tenkte Pedersen. Tøffe amerikanske arbeidsledere studerte nordmennenes arbeidstempo og -innsats. Mange ble sendt i land.

Murret du, var det ingen bønn. Første helikopter til fastlandet. - Gjør jobben og hold kjeft! var tonen.

BRUTALT OG NÅDELØST, ja vel. Men lønna var god. Det var ikke mangel på arbeidskraft.

Omkostningene kjenner vi. Pionerdykkernes tragiske skjebner. Ulykkene. Ny teknologi ble utviklet og utprøvd. Noen familier måtte betale en høy pris for det norske oljeeventyret.

Men Stavanger nyter sin status som oljehovedstad. Ordfører Leif Johan Sevland (H) har sett skrekkeksempler på byer som ikke har taklet rask oljevekst.

- Vi hadde noen lyse hoder som skjønte at her måtte det skapes varige verdier. Vi kunne risikere at oljefolka kom, gjorde jobben og forsvant. Vi fikk familiene til å trives og bli her. Og byen har ikke mistet sin sjel. Folk tusler fortsatt i sentrum og har tid til å slå av en prat, påpeker Sevland.

Sjøl RV-leder Aslak Sira Myhre, like gammel som olja i sin hjemby (snart 30), er positiv.

- Byen var jævla fattig, plutselig ble den jævla rik. Olja har gitt Stavanger sjølsikkerhet, vi har fridd oss fra følelsen som liten og veik under Bergen og Østlandet.

- NOEN AV UTSLAGENE er usmakelige. Jeg vokste opp i en by der det fineste du kunne pynte hagen med, var ei borekrone malt i gullfarge. Og det er nok vanskelig å være fattig i en by som viser fram så mye rikdom, sier Sira Myhre.

- Byen har ikke tatt ubotelig skade på sin sjel?

- Stavanger ligger nærmere Texas enn Sverige, heldigvis. Byen har blitt en mindre trang plass. Folk i alle aldrer går ut og møtes, for 30 år siden hadde vi bare to puber. Sjøl om de hippe utestedene heter New York, Beverly og Manhattan, kan vi opposisjonelle gå på Skjenkestuen og Cementen. Vi har et kreativt kulturelt miljø og har fått landets beste fotballag. Klart vi kan takke oljepengene for mye.

- Hva hadde Stavanger vært uten olje?

- Her finnes for mange flittige jærbønder til at distriktet hadde lagt seg ned og dødd, sier Aslak Sira Myhre.

ORDFØRER SEVLAND jobber for fortsatt vekst, og mener Stavanger ikke kan slå seg til ro som en mett norsk oljeby.

- Vinduet må åpnes mot verden. Næringslivet må våge å satse i nye oljeprovinser, hvor som helst i verden. I dag ser vi at skottene er mer sultne enn oss.

- Vi må tørre å være store. Det er ok å ha det godt, men vi må få til omstilling før det begynner å gjøre vondt. Våre råe teknologiske løsninger har et verdensmarked. Oljeutvinning i Vest-Afrika kan styres like godt fra Stavanger som fra Houston, sier Sevland, som sjøl snart er reiseklar til oljebyen i Texas sammen med en tung delegasjon.

I høst venter Rio. Oljejyplingen Stavanger reiser ut i verden for å vinne og overleve, konkurransen er knallhard.

Kilder: Oljedirektoratet, Norsk Oljemuseum, Norges oljehistorie (bok som kommer høsten 2002).