For ei tid tilbake kjøpte vår familie en sau. Denne sauen har et godt liv. Den beiter ute hele året. En gang i året får denne sauen lam. Vi blir invitert til slakting og partering av sauens lille lam. Kjøttet legges i fryseren og er nok til vår families forbruk av lammekjøtt. Kjøttet spises med større andakt og respekt for det dyret som faktisk har ofret livet for at vi skal få mat. Det at hele vår familie vet hvor kjøttet kommer fra har gjort noe med oss.

En god kamerat har vært «matpoliti» i vår vennegjeng i årevis. Veldig irriterende sådan. Han har pirket borti mine valg av råvarer på en måte som raskt har framkalt mitt forsvarsverk. Det skal sies at han har, gjennom sin jobb, besøkt gårder over hele landet. Sett hvordan maten vi spiser produseres. Og altså blitt matpoliti.

Billige kyllingfileter, gjerne kjøpt på harrytur til Sverige, kjøttdeig likeså og skinke ... lista er lang og forsvaret mitt er på topp. «Vi har så mange munner å mette». «Barna er i tenåra og spiser som hester.» «Det er kanskje ikke alle som tjener så godt som deg og som faktisk derfor må handle billigbillig?» Alle argumentene er på plass. Men jeg vet han har rett. Jeg vet jeg må forholde meg til hvordan maten jeg putter i munnen blir produsert. Det er et samfunnsansvar. En verdi jeg har en plikt til å føre videre til mine barn. Respekten for mat i verdens rikeste land.