EKTE VARE: Ti dager etter Obamas innsettelse overrasket Beyoncé alle ved å åpne pressekonferansen i forbindelse med det staselige pauseshowet i Super Bowl med å synge nasjonalsangen a capella. Kan du se forskjellen fra presidentseremonien? 
Foto: Matt Slocum / AP / NTB Scanpix
EKTE VARE: Ti dager etter Obamas innsettelse overrasket Beyoncé alle ved å åpne pressekonferansen i forbindelse med det staselige pauseshowet i Super Bowl med å synge nasjonalsangen a capella. Kan du se forskjellen fra presidentseremonien? Foto: Matt Slocum / AP / NTB ScanpixVis mer

Jakten på den ekte stemmen

Hvorfor er det så forferdelig om Beyoncé mimet under presidentinnsettelsen?

(Dagbladet:) En kjølig søndag i januar 2013 skulle president Barack Obama gjeninnsettes, og kommentatorene diskuterte hvilke signaler han kom til å sende under talen sin: Ville han snakke om krig? Om finanskrisen? Ville han gi kontroversiell støtte til homofile? Og hva med seremonien: Ville kanskje presidenten forsnakke seg under edsavleggelsen, som sist, eller kanskje scenen ville ta fyr, som da Kennedy ble innsatt?

Obama leverte eden uten problemer. Han holdt en tale som tok opp klimaproblemene og homofile rettigheter, noe som gledet liberale og provoserte konservative. Flere musikalske innslag fulgte, førsteparet paraderte og danset, og alle smilte. Helt til den sjokkerende avsløringen to dager senere.

Også i Norge nådde skandalen raskt forsiden på nettavisene: Artisten Beyoncé, som sang under innsettelsen, hadde visstnok bare mimet inn i mikrofonen, mens publikum verden over hørte et forhåndsinnspilt opptak. Debatten om USAs politiske kurs druknet umiddelbart i larmen fra «lipsync-gate»: Hadde virkelig Beyoncé — og myndighetene — holdt alle for narr? Eller hadde denne skandalens «deep throat», sersjanten fra militærbandet som lekket hemmeligheten, sine egne motiver — kanskje hun var lei av å stå bakerst på scenen, mens solistene stjal glansen?

USAs kjendis nummer én, Oprah Winfrey, gikk ut med støtte til Beyoncé: «Jeg kunne skjønt det om hun hadde brukt stemmen til Mary J. Blige eller Alicia Keys, men det var hennes stemme! Hvorfor er alle så opprørte?» En engelsk lydingeniør fikk sine fem minutter i rampelyset da han, gjennom det Vanity fair kalte «Zapruder-aktige» analyser av TV-opptakene, mente å kunne bevise at Beyoncé sang på ordentlig.

US Marine Band bidro til forvirringen ved å trekke sine uttalelser, før mysteriet omsider ble løst da hovedpersonen selv kom på banen og medgikk at hun hadde sunget med et opptak, på grunn av værforhold og manglende tid til øving. Hun forsikret at hun ville synge på ordentlig under den kommende Super Bowl-konserten, og ga pressen en a cappella-framføring av nasjonalsangen, for å gjenopprette sin ære.

«LIPSYNCGATE»: Her «synger» Beyoncé den amerikanske nasjonalsangen under Obamas innsettelsesseremoni. To dager senere viste det seg at hun jukset, og at sangen var innspilt. Foto: Jim Bourg / Reuters / NTB Scanpix Vis mer

Men hvorfor hadde æren i utgangspunktet vært truet, bare på grunn av en helt vanlig showbusiness-prosedyre? Hvorfor ga et google-søk på «beyoncé+inauguration+lipsync» 37 600 000 treff den 31. januar? Eller som komiker Steven Colbert sa til sitt TV-publikum mens det sto på: «Om Beyoncé lipsynket, vet dere hva det innebærer? I så fall, skriv gjerne inn, for jeg skulle gjerne visst hvorfor jeg er så sint akkurat nå!»

Hvis noen av Colberts seere er evolusjonspsykologer, kan det være at de uvilkårlig grep etter laptopen. En vanlig teori innen feltet er at vi har en innebygd «juksedetektor», som gjør oss ekstra på vakt når noen prøver å narre oss. Evolusjonen er et evig våpenkappløp mellom de som prøver å lure noen og de som prøver å ikke bli lurt (i naturen blir du ofte spist om du lar deg lure). Selv innenfor arten er det i hver enkelts interesse å framstå som større og sterkere enn han er, for å få spredd sine arveanlegg.

Ifølge den såkalte Zahavi-hypotesen har slikt narrespill gitt stor verdi til «ærlige signaler» om genetisk kvalitet. Påfuglens hale er et kjent eksempel: En hann som greier å produsere og drasse rundt på så mye fjærprakt, uten å slite seg ut eller å bli spist av et rovdyr, må nødvendigvis ha gode gener. Ifølge filosofen Denis Dutton, forfatter av The Art Instinct (2010), oppsto kunst, sang og dans av samme årsak. De er fysiske og mentale bragder som skal demonstrere utøverens overlegne genetiske egenskaper. I så fall er det naturlig at publikum er ekstra opptatt av å avsløre og straffe dem som bløffer på et så livsviktig område.

Nå trenger vi heller ikke gå til biologien for å forklare ingen liker å bli lurt. Sosialpsykologien forteller at mennesker er flinke til å spille roller og framstille oss selv på meste måte, og derfor finnes det også sosiale mekanismer for å stagge bløffmakere. Sladder og jantelov har kanskje ikke en positiv klang i dag, men de er effektive måter for å kontrollere og spre informasjon om hvem som prøver å gi seg ut for å være noe annet enn det de er.

I moderne kunst og musikk synes «kunstige hjelpemidler» å bli betraktet med en skepsis på linje med doping i sporten, særlig når de først dukker opp: Sangere som Bing Crosby ble kritisert for å «jukse» da de utnyttet sin tids nyeste innovasjon, mikrofonen. Før den tid var en av sangernes viktigste egenskaper å synge sterkt og langt — nå kunne man også bli artist om man hadde en svakere, men uttrykksfull, stemme. I dag vil de færreste rynke på nesen av en artist med mikrofon, den gjør heller live-opplevelsen mer intim, fordi den tillater innestemme.

Behovet for å bevise at en live-opplevelse skal være live oppsto først på 1900-tallet, da musikk etterhvert ble synonymt med plater og radio. Levendeheten ble en lovnad om å se det ekte mennesket bak lyden, uforfalsket og direkte. Derfor ble det sett nærmest som et personlig svik da Bob Dylan gikk over til sitt elektriske sound i 1965. Og derfor huskes navnet Milli Vanilli nå ikke for hitlåtene de hadde på 80-tallet, men som svindlerne som lurte sine fans ved å mime.

Den norske musikkforskeren Gro Anita Kamsvåg har påpekt at oppfatninger om hva som er falskt og ekte i musikk også har en kjønnsdimensjon: Gutter i ungdomsskolen har liten respekt for jentenes musikkopplevelse, som legger vekt på sosiale aktiviteter som dansing og herming — selv foretrekker gutta gitarer og rock, og er opptatt av teknisk ferdighet. Men ifølge musikksosiologer som Jonathan Sterne er det «guttemusikken» som utgjør det globale og historiske unntaket — bare en liten gruppe vestlige, moderne mennesker mener musikk helst skal nytes i stillhet og med vår fulle kritiske oppmerksomhet i en konsertsal eller foran hifi-anlegget. Denne lyttetradisjonen stimulerer oss til å jakte etter feil og juks, noe vi utvilsomt er godt mentalt utstyrt til.

Men i de aller fleste sammenhenger er musikk kanskje ikke noe som først og fremst skal bedømmes som et vitnemål eller en sportsprestasjon. Som oftest er musikkutøvelsen sauset uatskillelig sammen med dans, flørting og fest. Eller den er del av et ritual, som for eksempel en presidentinnsettelse.  

Bår Stenvik er forfatter og journalist.