EN GOD FORBRYTELSE: Det geniale med Aksel Sandemoses «Det svunne er en drøm» er at den beveger seg utover faste ingredienser som forbrytelse, etterforskning og oppklaring og borer dypere, ned til spørsmålet om grunnleggende eksistensielle betingelser; hvori opptatt «mord og kjærlighet». Foto: Aage Storløkken / NTB Scanpix
EN GOD FORBRYTELSE: Det geniale med Aksel Sandemoses «Det svunne er en drøm» er at den beveger seg utover faste ingredienser som forbrytelse, etterforskning og oppklaring og borer dypere, ned til spørsmålet om grunnleggende eksistensielle betingelser; hvori opptatt «mord og kjærlighet». Foto: Aage Storløkken / NTB ScanpixVis mer

Jakten på den gode krimromanen

... begynner med Aksel Sandemose.

«Mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om,» forkynte Aksel Sandemose i romanen «Det svunne er en drøm». Festivalsjefen for Krimfestivalen i Oslo, Knut Gørvell, siterer den danskfødte, norske dikteren i magasinet som blir utgitt i forbindelse med festivalen. Han vet hva han snakker om. I 1990 utga Gørvell boka «En emigrant krysser sine ord», en avhandling om den kjente romanen, som Sandemose først publiserte i Stockholm på svensk i 1944, deretter på norsk i 1946. En ytterst fascinerende roman. Men hva slags bok? Kanskje en kriminalroman?

Gørvell påpeker at «Det svunne er en drøm» låner mange elementer både fra den klassiske kriminalromanen og fra den psykologiske thrilleren. Han hevder at «teksten dels drar nytte av å følge og dels av å bryte med de forestillinger og forventninger som er knyttet til kriminalromanen». Dette til tross for at hovedpersonen selv insisterer: «Dette er jo ingen kriminalroman hvor en eller annen spenning skal holdes ved like, og jeg er ingen romanfigur.» Likevel rommer handlingen en mordgåte og en etterforskning, sannsynligvis også en oppklaring. Men romanen er såpass finurlig komponert at leseren blir trukket inn i en labyrint av spor og blindveier.

Boka er også et av de få eksempler på at en roman bygd opp som en kriminalroman samtidig er et stort diktverk. Den er på et vis en «ufrivillig» kriminalroman. Den beveger seg utover faste ingredienser som forbrytelse, etterforskning og oppklaring og borer dypere, ned til spørsmålet om grunnleggende eksistensielle betingelser; hvori opptatt «mord og kjærlighet». Gørvell konluderer slik i sin bok: «Tilknytningen til kriminalromanen tvinger leseren til å løse - ikke bare den enkle mordgåte - men den virkelige gåten, hvem er John Thorsen og hvorfor er han blitt den han er? Spillet med kriminalromansjangeren reduserer derfor ikke teksten, men leder leseren ut i det dypere fortolkningsarbeidet.»

I lederen sin stiller Gørvell spørsmålet om hva som skal til for virkelig å lykkes som kriminalforfatter. Det er ikke nok «å skrive variasjoner over velkjente temaer», slik de aller fleste vitterlig gjør. I motsetning til Sandemose, som skrev en roman som viste seg å være en «krim», setter de seg ned for å skrive en krim, ofte uten spesielt store, litterære ambisjoner. I sine betraktninger om kriminalromanen, slår Raymond Chandler fast at «kriminalromanen må ha ordentlig egenverdi som litterær fortelling i tillegg til de kriminalistiske elementene». Likevel må han medgi at «den perfekte kriminalroman aldri vil bli skrevet. Noe må alltid ofres.» Dette noe har med kunstnerisk frihet å gjøre, friheten til å sprenge sjangerens konvensjoner i lufta.

Kanskje er det dette forfatteren Chris Tvedt legger i begrepet «kriminalforfatternes hellige gral», som Gørvell henviser til og som han selv tolker som «det geniale plottet». Luftige formuleringer, men uansett noe å strekke seg etter. Som detektiven Sam Spade svarer - med et sitat fra Shakespeares «Stormen» - i filmversjonen av «Malteserfalken». Han blir spurt hvilket materiale den svarte fuglefiguren er lagd av: «It's the stuff that dreams are made of.»