Jakten på den muslimske kvinnen

Kan man sammenlikne æresdrap med annen vold mot kvinner? Forskerne er ikke enige om hvordan de skal kategorisere og studere muslimske kvinners liv.

Jakten på Den muslimske kvinnen er for lengst avblåst. Det eksisterer faktisk mer enn en halv milliard muslimske jenter og kvinner, hver og en med sin unike personlighet og livsskjebne. Like lite som man kan diskutere den norske kvinnen kan man derfor diskutere den muslimske kvinnen.

Muslimske kvinners valg og handlinger kan ikke forklares utelukkende som en konsekvens av at de er muslimer. Muslimske kvinner må - som andre - studeres og analyseres ut i fra alle de faktorer som påvirker deres liv.

Dette burde være banale poenger, men i en kronikk i Dagbladet 13. mai hevder Arnt Folgerø tvert i mot at en slik metodisk tilnærming ville føre til stryk i antropologi grunnfag. Han mener dessuten at dette ville føre til at man «eliminerer særpreg ved folk som bor i visse områder under visse tradisjoner og verdier». For Folgerø representerer dette en antropologi på ville veier, og han gir uttrykk for at jeg er en særdeles slett representant for denne trenden.

Når det gjelder påstanden om stryk i antropologi er det imidlertid Folgerø som er «på ville veier». Man får nemlig ikke eksamen i antropologi før man lærer å kontekstualisere de man studerer. Det vil nettopp si at alle mennesker må studeres og forklares ut i fra de faktorer som påvirker deres liv. Dette bidrar ikke til å eliminere forskjeller mellom folkegrupper eller mellom individer innenfor disse. Tvert i mot er det slik vi lærer å forstå ulike livsverdener; hva som skaper dem og hva som bidrar til å endre dem. Og ikke minst, det er slik vi lærer å forstå hvordan ulike individer utvikler sine spesielle versjoner og strategier.

Det kan synes som om Folgerø er redd for at det særegent muslimske blir borte hvis man studerer muslimer slik man studerer alle andre. Det forundrer meg og jeg ser ingen tendens til at dette skjer i seriøse studier av muslimer.

Selv foruroliges jeg mer av tendensen (i offentlige debatter) til å omtale muslimer som en særegen type mennesker som utelukkende lever i et religiøst univers hvor alle handlinger skjer på grunn av islam. Dette kan bidra til å skape ideer om muslimer som en annen og enklere sort mennesker.

Å lese Koranen kan gi verdifull innsikt i ideer, regler og verdier svært mange muslimer verdsetter. Men Koranen kan ikke anvendes som en oppskriftsbok for å forstå konkrete handlinger utført av konkrete mennesker. Muslimer er akkurat like kompliserte og motsigelsesfulle som alle andre.

Folgerø er skeptisk til sammenlikninger fordi han synes å mene at dette fører til «kulturell nivellering», det vil si at viktige forskjeller forsvinner. Mine sammenlikninger av blant annet ulike kroppsendrende teknikker, og mellom æresdrap og andre drap på kvinner, synes han i tillegg å oppfatte som moralsk illegitime.

MÅ STUDERES: - Muslimske kvinners valg og handlinger kan ikke forklares utelukkende som en konsekvens av at de er muslimer. Muslimske kvinner må - som andre - studeres og analyseres ut i fra alle de faktorer som påvirker deres liv, skriver Berit Thorbjørnsrud. Foto: Reuters
MÅ STUDERES: - Muslimske kvinners valg og handlinger kan ikke forklares utelukkende som en konsekvens av at de er muslimer. Muslimske kvinner må - som andre - studeres og analyseres ut i fra alle de faktorer som påvirker deres liv, skriver Berit Thorbjørnsrud. Foto: Reuters Vis mer

I vanlig praksis dreier sammenlikning seg om å lete etter likheter, ikke om å eliminere forskjeller. Tvert i mot, når man sammenlikner fødselsritualer, motstandsbevegelser eller for eksempel ulike former for vold mot kvinner, undersøker man hvorvidt det på tross av alle de åpenbare forskjellene også eksisterer fellestrekk som kan bidra til å gi ny innsikt. Dette arbeidet representerer en grunnleggende ingrediens i all forskning.

Æresdrap representerer i norsk sammenheng noe tilsynelatende nytt. Dermed konfronteres vi med et spørsmål om hvordan vi skal kategorisere æresdrap: hvor skal vi plassere dem? I praksis blir det et spørsmål om hvorvidt æresdrap skal representere en kategori helt for seg selv eller om det skal plasseres som en særegen variant tilhørende den mer generelle kategorien privat vold mot kvinner som vi dessverre kjenner altfor godt.

Dette dreier seg ikke om å underkommunisere forskjeller mellom for eksempel æresdrap og sjalusidrap, men om eventuelt å fastslå at viktige fellestrekk eksisterer. Dette dreier seg heller ikke om aksept av dødelig vold, men om hvordan vi skal etablere en best mulig plattform for å motvirke dødelig vold mot kvinner, og for å videreutvikle rettsstaten. På bakgrunn av store internasjonale empiriske studier og debatter argumenterer i dag ledende forskere nettopp for å inkludere æresdrap som en egen kategori under den mer generelle kategorien privat vold mot kvinner. Folgerøs forslag om å kategorisere æresdrap sammen med mafiabestilte leiemord synes derfor ikke å vinne gjenklang i de miljøer som arbeider med tematikken.

Sammenliknende studier har vist at alle folkegrupper anvender kroppsendrende teknikker. Vi kjenner derfor et vidt repertoar av teknikker som kan ha ulike meningsinnhold, og svært ulike konsekvenser i forhold til smerter, kostnader og helserisiko. Men hvorfor gjør folk dette? Hvorfor er de bokstavelig talt villige til å risikere liv og lemmer for å gjennomføre dem? Enkelte slike teknikker har flyttet på museum (for eksempel fotbinding), andre, som kvinnelig omskjæring, flytter forhåpentligvis etter. Samtidig florerer andre varianter, og man kan blant annet som fjernsynsunderholdning hver eneste uke oppleve kvinner som lar seg operere fra topp til tå.

Gjennom sammenliknende studier av disse ulike teknikkene har vi funnet viktige fellestrekk i forhold til individets behov for å uttrykke identitet, konstruksjon av kjønn, gruppedannelser, osv. Det er dessuten slike studier som kan bidra til å motarbeide åpenbart helseskadelige teknikker som omskjæring av kvinner.

Hvordan slike studier kan oppfattes som aksept av kvinnelig omskjæring, og derfor som moralsk illegitimt er uklart. Mistenkeliggjøringen av dem risikerer i hvert fall å bidra til å tilsløre den enorme veksten i risikable kroppsendrende teknikker som foregår midt blant oss.

Folgerø har rett i at ingen velger forskningstema i et politisk vakuum, men forskning kan og bør likevel ha politisk uavhengighet som mål. Uavhengighet i den forstand at forskeren skiller mellom egne og informanters preferanser, og at han/hun ikke lar prosjektet styres av hva som er politisk opportunt. Forskning skal bidra med ny kunnskap, ikke bekrefte det noen helst vil høre.

Jakten på den muslimske kvinnen