Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Jakten på en moderat partner

USA og EU har vurdert å gi penger til den palestinske selvstyremyndigheten via president Mahmoud Abbas. Samtidig vil de gjøre presidentens væpnede menn til en motvekt til Hamas-regjeringen. Men en styrking av presidentgarden vil føre til ytterligere politisering.

TIDLIGERE DENNE MÅNEDEN fortalte diplomatiske kilder til Reuters at EU og USA vurderer å styrke president Mahmoud Abbas personlige garde med utstyr, opplæring og inntil 1000 mann. Målet er å skape en presidentstyrt styrke som kan konkurrere med de delene av sikkerhetsapparatet som formelt ligger under Hamas-regjeringens kontroll. For å styrke Abbas vis à vis Hamas-regjeringen forsøker man så langt som mulig å kanalisere penger, ressurser og dialog via presidentkontoret. Dette viser en eklatant mangel på respekt for palestinske institusjoner og konstitusjonelle lovverk, en holdning som har vært kronisk gjennom hele den palestinske selvstyremyndighetens historie. I 1997 vedtok den palestinske lovgivende forsamlingen en foreløpig grunnlov. Den såkalte Basic Law skulle legge det konstitusjonelle rammeverket for selvstyremyndigheten inntil en uavhengig stat ble opprettet og man kunne vedta en endelig grunnlov. Dokumentet samlet støv i skrivebordskuffen til daværende president Arafat fram til 2002, da han ratifiserte den som ledd i en større reformpakke. 2002 var året da israelske tanks rullet inn i Ramallah og beleiret Arafats hovedkvarter. Palestinerne fant seg selv under et korrupt styre i en situasjon der verken institusjonsbygging eller væpnet kamp så ut til å gi de ønskede resultater. Ulike krefter i Palestina, Israel, USA og EU krevde reformer. For én gangs skyld var alle enige, men av ulike årsaker. To ulike agendaer lå bak reformene. Den ene var prinsipiell og søkte å styrke den parlamentariske kontrollen over blant annet sikkerhetsapparatet. Den andre var taktisk og spesifikt rettet mot Arafats person. Arafat selv var trolig mest drevet av ønsket om å se baklysene på de israelske tanksene som omringet hovedkvarteret hans.

SELVSTYREMYNDIGHETENE lanserte sin såkalte 100-dagers reformplan. Blant annet skulle deler av sikkerhetsapparatet legges under innenriksministeren, som igjen stod til ansvar for statsministeren og PLC. Dette krevde en endring av Basic Law. I sterk kontrast til det vanligvis langsomme tempoet i palestinsk lovgivning klarte Arafat å presse gjennom vedtaket på én uke i 2003. Blant endringene var at myndigheten til å utnevne regjeringen ble overført fra presidenten til en nyopprettet statsministerpost, mens regjeringen fikk ansvar for å «opprettholde lov og orden og intern sikkerhet» (Art 69). Presidentens makt over sikkerhetsapparatet ble formelt svekket, men han forble øverstkommanderende over de væpnede styrker (Art 39). Resultatet var en konstitusjonelt svekket president og en styrket regjering. Etter at Hamas vant valget i januar har det internasjonale samfunnet aktivt søkt å reversere disse reformene, blant annet ved å styrke presidentgarden.

INTERNT I PALESTINA går maktkampen mellom Hamas og Fatah, som er presidentens parti, langs to parallelle spor. Det er meldt om væpnede trefninger mellom partene, men vi ser også at de to partene aktivt viser til lovverket for å styrke sin posisjon. Det er en utvikling som bør oppmuntres, ikke saboteres. Et talende eksempel er replikkvekslingen mellom Abbas og regjeringen etter at presidenten blokkerte regjeringens vedtak om å opprette en ny sikkerhetsstyrke. Gjennom en talsmann kalte Abbas vedtaket «ulovlig og konstitusjonsstridig». Abbas utstedte et dekret der han beordret sikkerhetsstyrkene til å forholde seg til vedtaket «som om dette aldri har skjedd». Hamas, talsmann sa på sin side at «beslutningen ble tatt i henhold til Basic Law, som gir innenriksministeren rett til å treffe tiltak for å opprettholde sikkerhet og offentlig lov og orden». I et intervju med CNN-Turk gikk Abbas enda lengre: «Konstitusjonen gir meg klar og definitiv autoritet til å fjerne en regjering fra makten. Dette er ikke noe jeg ønsker å gjøre, men alle bør vite at loven gir meg denne makten», sa Abbas.

IRONISK HADDE Abbas selv brukt mye tid og krefter på å overtale Hamas til å delta i det valget de skulle komme til å vinne så overlegent. Da Abbas ble palestinsk president etter Yasser Arafats død, arvet han et uoversiktlig sikkerhetsapparat som i stor grad var styrt av personinteresser. På utsiden av de formelle strukturene opererte Hamas og andre militante grupper. Abbas så at hvis det skulle være håp om nye forhandlinger med Israel, måtte han fortøye de løse kanonene på dekk. Avvæpning gjennom tvang var utenkelig, så Abbas satset på å få Hamas til å søke innflytelse gjennom de politiske institusjonene. Abbas, regnestykke var at dersom Hamas ble en del av den palestinske lovgivende forsamlingen, kunne de ikke lenger ignorere de lover som ble vedtatt av dem. Men Hamas overasket alle og fikk flertall i valget. Nå som Fatah-partiet ikke lenger har full kontroll over den palestinske selvstyremyndigheten, kjemper de for politisk og økonomisk overlevelse. Ved å framstå som moderate blir de mer akseptabel for Vesten, samtidig som de kan jobbe for å gjenerobre makt innenfor eksisterende maktstrukturer. Hamas hadde et ambivalent forhold til valget. Grovt sett kan man si at noen ville delta for å bruke sin stilling i den palestinske lovgivende forsamlingen til å blokkere innrømmelser vis à vis Israel. Andre ville gjennomføre et politisk program og reformere PA, som i stor grad ble oppfattet som korrupt og vannstyrt. Hamas, seier reiser åpenbart en del vanskelige dilemmaer, men samtidig er vi vitne til en svært spennende utvikling. De palestinske institusjonene har to ganger i løpet av kort tid vist at de åpner for og tåler reelle maktskifter. Både presidentvalget i 2005 og nå parlamentsvalget i 2006 har foregått etter demokratiske spilleregler, og den palestinske selvstyremyndigheten har i dag et parlament og en regjering som er dominert av et annet parti enn presidentpartiet.

DET KAN VIRKE fåfengt å diskutere det formelle politiske systemet i Palestina, ettersom situasjonen er ekstremt flytende og uformell makt snakker høyere enn formell makt. Likevel er det en tabbe å nedprioritere denne diskusjonen. Lovverket legger føringer på hvilke grupper og partier som kan konkurrere om innflytelse. Regimer som bryter lover eller setter dem til side, kan bringes i vanry, og lover er en viktig brekkstang for opposisjonen. Et av rådene fra tenketanken Crisis Group til selvstyremyndighetene er at den lovgivende forsamlingen snarest får forelagt en Basic Security Law som sikrer en avpolitisering av den palestinske sikkerhetssektoren og legger sikkerhet og etterretning under parlamentarisk kontroll. Så lenge poenget er å svekke det Hamas-dominerte parlamentets innflytelse over sikkerhetsapparatet, vil en styrking av presidentgarden derimot føre til ytterligere politisering. På kort sikt kan dette gi Israel en sterkere trygghetsfølelse. På lang sikter virker det mot sin hensikt ettersom enhver utsikt til reell demokratisering i Palestina vil gå med i dragsuget.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling