Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Jakten på en ny superhelt

Yngve Slyngstads erstatter må være politisk og upolitisk på samme tid. Det gjør jakten på den neste oljefondssjefen komplisert.

SOLID BAKGRUNN: Bakgrunnen har gitt ham et rykte som en lynende smart finansmann, men med et utradisjonelt vidsyn for en i hans stilling. Foto: NTB Scanpix
SOLID BAKGRUNN: Bakgrunnen har gitt ham et rykte som en lynende smart finansmann, men med et utradisjonelt vidsyn for en i hans stilling. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Da nyheten forrige uke sprakk om at oljefond-sjef Yngve Slyngstad trekker seg, var det en melding med sprengkraft. For andre gang i historien skal organisasjonen som forvalter vårt felles pensjonsfond bytte leder. Den kommende jakten på en etterfølger blir alt annet enn enkel.

Du skal være laget av noe helt spesielt når du tar på deg jobben med å forvalte eierskap verdt 10 000 milliarder kroner på vegne av dagens og framtidas nordmenn.

Ikke bare må du være forberedt på at verdier større enn et statsbudsjett kan forsvinne i løpet av få måneder, om ikke uker. Stillingen innebærer også stor makt; det norske oljefondet er blant de største eierne i en rekke av verdens største og mektigste selskaper.

FØRSTE BUDSJETT: Den nye firepartiregjeringen med rekordmange statsråder viser seg fram på Slottsplassen 22. januar. I dag legger flertallsregjeringen fram sitt første statsbudsjett. Mange små og store godbiter er lekket ut gjennom valgkampen. Men hvordan satsingene skal betales, hvilke budsjetter som må kuttes og hvem som får mindre, får vi først ... Vis mer

Og det er i denne rollen Slyngstad med sin bakgrunn og omdømme har vist seg å passe usedvanlig godt. Det er ingen tvil om at det er noe helt spesielt, nærmest mytisk, ved ham. Kjent er han blant annet for at han innen han fylte 25 år hadde skaffet seg fire mastergrader, innen grenene juss, økonomi og statsvitenskap.

Men ikke nok med det, han rakk samtidig et halvår med fordypning i filosofi, alene på et nedlagt småbruk i Tysfjord i Ofoten. De intense studieårene ble etterfulgt av dannelsesreise i Afrika, Asia og Latin-Amerika og forskningsopphold i Japan.

Så fulgte en lynkarriere i arbeidslivet. I 1998, 36 år gammel, ble han sjef for aksjeinvesteringene i det nystartede oljefondet, i 2008 tok han over som øverste leder.

Bakgrunnen har gitt ham et rykte som en lynende smart finansmann, men med et utradisjonelt vidsyn for en i hans stilling. Det har vist seg å komme godt med slik verden og fondet har utviklet seg i løpet av de snart 12 åra siden han overtok sjefsstillingen.

Fondets aksjeinvesteringer har nå vokst seg så store at Norge gjennom oljefondet har blitt blant de største eierne i noen av verdens største selskaper. Det har igjen ført til forventninger om at NBIM, som oljefondsorganisasjonene formelt heter, ikke bare skal investere, men også utøve eierskap. I selskapers generalforsamlinger verden over sitter NBIM, og i realiteten Norge, med betydelig makt.

Disse forventningene har blant annet resultert i såkalte posisjonsnotater, som gjør klart hva NBIM forventer av styremedlemmene de bidrar til å utnevne. Siden 2015 har disse berørt spørsmål som hvilket lønnsnivå blant topplederne styrene skal legge opp til, at selskapene ikke skal ha samme styreleder og administrerende direktør og at styremedlemmene skal ha både nok tid til styrearbeid og nok kjennskap til den enkelte bransje.

At vi nordiske sosialdemokrater gjennom vårt statlige fond gikk inn for å begrense lederlønningene skapte bølger internasjonalt, men fondet er også tvunget til å håndtere spørsmål som er av enda mer politisk betent karakter, også her hjemme. Ikke minst har bærekraft og sosialt ansvar blitt et viktig hensyn for oljefondet.

Et eksempel på dette er forventningsdokumentene NBIM sender selskapene. Gjennom dokumenter om barns rettigheter, klimaendringer, vannforvaltning, menneskerettigheter, skatt og åpenhet, antikorrupsjon og bærekraftig forvaltning av havet presenterer fondet sine klare forventninger til hvordan de over 9000 selskapene de har eierandeler i på vegne av det norske folk skal oppføre seg.

Et annet eksempel er Slyngstads turer til Paris sammen med statsminister Erna Solberg, som har munnet ut i et samarbeid mellom statlige investeringsfond om et rammeverk for klimavennlige investeringer, med Frankrike og president Emmanuel Macron som pådriver.

For å ikke nevne hvordan oljefondet de siste åra har forvaltet, og ved seineste anledning også oppfordret til, vedtak om nedsalg i selskaper som tjener pengene sine på kull, olje og gass.

Oljefondet har derfor ikke bare blitt stadig viktigere for å finansiere statsbudsjettets utgiftsside, men også som et verktøy for Norge på verdensarenaen. Hva oljefondet gjør og ikke gjør er utenrikspolitikk, enten vi vil det eller ikke.

Å være en uoffisiell og upolitisk bonus-utenriksminister har passet Slyngstad. Som en faglig sterk, bredt orientert og relativt innadvendt leder har han framstått uideologisk og upåvirket av den nasjonale politiske debatten, men uten å framstå virkelighetsfjern.

Når en erstatter nå skal på plass, må man ikke nødvendigvis finne en Slyngstad-kopi. Om hen i det hele tatt finnes. Men man leter ikke bare etter den beste lederen av et stort investeringsfond. Man leter minst like mye etter en som kan håndtere den politiske virkeligheten oljefondet opererer, uten å framstå som en provoserende politisk aktør.

Vi trenger rett og slett en ny superhelt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media