Jakten på en tvilsom soldat

Til de som ikke ble med i følget.

BOK: Fortelleren i romanen «Stridsmenn fra Salamis» heter Javier Cercas. Han er i motsetning til bokas forfatter en mislykket forfatter, som har vendt tilbake til arbeidet som kulturjournalist i en spansk avis.

Grunnen til at han tok permisjon fra avisjobben, var at han ville skrive en roman om poeten og falangstifteren Sanches Mazas. Et arbeid som strandet.

Blanding

Når en forfatter bruker sitt eget navn i en roman, og kamuflerer seg som journalist og mislykket forfatter, er det raskt gjort å plassere boka i den mye brukte blandingssjangeren roman og selvbiografi. Det er ikke interessant her. Cercas skriver på en direkte måte om «seg selv» («Min far var død, min kone hadde forlatt meg, jeg hadde oppgitt forfatterkarrieren»).

Han lar mesteparten handle om researchen han ikke klarer å slutte med etter at romanen ikke lar seg skrive. Slik skaper han en autentisitet, eller, for ikke bli så biografisk, forteller med en innbakt autoritet. Vi «tror» på det vi leser, mens det stadig er et skille mellom personen bak og fiksjonen, uansett hvor mye de ser ut til å gli over i hverandre.

Sannsigerske

Viktigst er det hva «Stridsmenn fra Salamis» gir som litterær tekst.

For en stor del inneholder den Cercas reiser for å få informasjon om Mazas, og prosaiske beskrivelser av kafébesøk med kjæresten Conchi, en sexy og vulgær sannsigerske som er rasende på bokas Cercas fordi han velger å skrive om en av Francos menn. Det skal man ikke gjøre. Skriv om en tapper kommunist, som andre spanske forfattere!

Det tilforlatelige nåtidsplanet blir løftet av Cercas stadige forsøk på å finne ut hva som skjedde med Sanches Mazas; hovedsakelig om en hendelse i byen Collell, hvor Mazas som en av flere ble tatt til fange av republikanerne og skulle henrettes. På vei til henrettelsen skjer det noe som redder Mazas, og dette blir en gåte i romanen: Hvem var mannen som sparte Mazas liv, og hvorfor sparte han en så fremtredende fiende?

I isolat

Fortelleren Cercas leter seg fram til stadige nye opplysninger om antihelten, fra gamle overlevende, en colombiansk forfatter og andre assosierte. Så, et stykke ut i romanen, kommer den rene, skildrende teksten om Mazas, en ugripelig, konservativ fyr som etter hvert ser at hans aristokratiske visjoner om Spanias framtid slås til bakken, etter at realpolitikkens trøstesløse og fascistiske hverdag begynner. Han mister interessen for politikk og trekker seg fra ministerposten Franco tildelte ham, går i isolat og begynner å skrive igjen.

Den siste delen tematiserer ytterligere forskjellen på mennesker som har deltatt i krig, og som kjempet, drepte, ble skadd – mot dem som har fjernsyn, bøker og fantasilivets erfaringer som kilde. Og det er bra gjort – bedre og bedre. Her innføres en republikaner som befant seg i Collell samtidig med Mazas. Cercas er klok nok til å diskutere en nærliggende løsning som vil få romanen til å gå opp: Var dette mannen som sparte Mazas liv? I romanen faller ikke Cercas for fristelsen til å la han bli det, tross gode råd fra colombianeren.

Den tredje mann

Vrien mot slutten med den tredje mannen fører undersøkelsene vekk fra Mazas. Med ankomsten av en like sær motstander begynner romanen for alvor å handle om menn som går sine egne veier i en massebevegelsestid. For den tredje mannen er veien så utrolig og strabasiøs at historien minner om en muntlig skrøne. Det gjør ingenting. Slik den er fortalt gir den substans til fortellingen og gjør den følelsesladet. Javier Cercas har skrevet en selvreflekterende roman som også er svært bra fordi den ikke blir selvopptatt eller teoretiserende. Den tar på alvor menns tro og desillusjon, oppstigning og fall, som får til de grader ekstreme former i en krig. På overflaten rolig, men innvendig intens og full av kamper.

Cercas har også skrevet romanen «Lysets hastighet», oversatt til engelsk under tittelen «Speed of Light». Den har blitt omtalt som en dublett til «Stridsmenn fra Salamis». Jeg kommer tilbake til den.