Fjordmannen - alias Peder Nøtvold Jensen - jobbet i halvannet år som TIPH-observatør i den krigsherjede byen Hebron, der han ble førstehåndsvitne til stridigheter mellom israelske bosettere og palestinske aktivister. I den nye boka om Jensen blir erfaringene herfra avgjørende for at Fjordmannen utviklet seg i høyreradikal retning. TIPH-observatørene på bildet er ikke fjordmenn. Foto: Inbal Rose / Dagbladet
Fjordmannen - alias Peder Nøtvold Jensen - jobbet i halvannet år som TIPH-observatør i den krigsherjede byen Hebron, der han ble førstehåndsvitne til stridigheter mellom israelske bosettere og palestinske aktivister. I den nye boka om Jensen blir erfaringene herfra avgjørende for at Fjordmannen utviklet seg i høyreradikal retning. TIPH-observatørene på bildet er ikke fjordmenn. Foto: Inbal Rose / DagbladetVis mer

Jakten på Fjordmannen

Hvordan skal deportasjonen foregå? Og hvem skal ut?

Peder Nøstvold Jensen ble ufrivillig megakjendis som følge av massakrene 22. juli 2011. Massemorderen var en stor beundrer av hans skrifter og siterte ivrig blogginnleggene fra psevdonymet Fjordman.

Utover natt til 23. juli begynte klappjakten på ham. Noen trodde at det var én og samme person - fjordmannen og massemorderen. Det var det ikke, og Jensen sto fram som fjordmannen i VG før han reiste ut av Norge. Men han forble mystisk. Hvor kom han fra? Hvem kjente ham?

Morgenbladjournalist Simen Sætre gjør iherdige forsøk på å få Jensen fram fra skyggen, og i mangt er dette vellykket. Særlig innsikten vi får i selve jakten på info er interessant. Sætre refererer fra epost-korrespondanse der Jensen er dels reservert og fiendtlig, dels imøtekommende og forventningsfull.

Bokomslaget
Bokomslaget Vis mer

Det er tydelig at Jensen er skeptisk til Sætre, men at han samtidig gjerne vil benytte denne sjansen til å få fram sitt perspektiv.

Vi får vite at Jensen er sønn av et tidligere AKP (m-l)-par i Ålesund, at han studerte arabisk i Kairo, jobbet som observatør i Hebron og har bodd på hybel på Ekeberg. Men det har vært vanskelig å få kilder i tale. Foreldrene er utelukket, men også andre slektninger og barndomsvenner er for det meste tause.

Vi får inntrykk av en stillferdig, intelligent ung mann som driver med sitt, uten sosiale sprell.

Har han noengang elsket? Det får vi ikke vite, ikke engang om spørsmålet er stilt.

Sætre gir oss derimot grundig lesning av bloggene, og han har tilløp til karikering av miljøet rundt fjordmannen. Vi får beskrevet en pussig seanse fra New York der en del nøkkelpersonell fra anti-jihadismen møtes og Sætre er flue på veggen. Sitatene fra rølpesnakket rundt bordet kan virke litt umotivert - de er vel mest med for å vise hvor lite geniale disse folka er.

Selvsagt er det vanskelig å forene en opprinnelig avsky - som Sætre nok har følt - med et forsøk på å være fair overfor studieobjektet. Boka får denne dobbelheten godt fram, ikke minst når Sætre prøver å få Jensen til å kommentere det såkalte «D-ordet» — altså deportasjon. Alle som har vært i diskusjon med anti-jihadister vet at dette er selve smertepunktet, det de for enhver pris vil unngå å diskutere med folk på motsatt side.

Jakten på Fjordmannen

For hvordan skal deportasjonen foregå? Frivillig? I krøttervogner? Og hvem skal ut? Kinesere? Kreoler? Kroater?

Sætre kunne godt spurt ham ut om flere viktige temaer. Kanskje han gjorde det, uten svar. Hvordan anser fjordmannen seg selv som kristen? Skiller han mellom kristendommen og kristenheten - altså, er han en slags ateistisk kristen, slik man gjerne finner på høyresida? Hvordan avgrenser han nestekjærlighetsbudet? Og hva er den prinsipielle forskjellen på Pavens historiske teokrati og Khomeinis moderne?

Jeg skulle gjerne også fått vite hvordan han vurderer andre med tilgrensende synspunkter, folk som trolig har berøringsangst overfor ham.

Hva synes han om Hege Storhaug, Tybring Gjedde og Facebook-høyre? Synes fjordmannen at slike folk er på rett spor, eller tilhører de forræderne?