Kommentar: Høyres landsmøte

Jakten på Høyres sjel

Et Høyre på glideflukt mot sentrum med fedrekvote og «moderate» skattekutt. Er det ideologi eller strategiske manøvre som styrer partiet, spør Geir Ramnefjell .

Kommentar

Da jeg fortalte en kollega at jeg skulle skrive en artikkel om «Høyres sjel», kom svaret umiddelbart: «Den blir kort!»

Nysgjerrigheten lot seg ikke kvele så enkelt. Særlig ikke når pendelen i partiet tilsynelatende er i ferd med å flytte seg litt, fra valgfrihet mot mer statlig styring. Fra verdimessig motivert forsvar av skattekutt til «moderate» skattekutt. Er det valgstrategiske manøvre for å tekkes velgerne i midten, de såkalte lillevelgerne? Eller det en reell bevegelse i partiet på grunnplanet. Er Høyres sjel i bevegelse?

Før forrige valg markedsførte Høyre seg som det nye «arbeidspartiet», og parkerte debatten om kutt i sykelønna. Diskusjonen om karakterer i femteklasse på barneskolen har falt bort og på dette landsmøtet ble det vedtatt 10 ukers fedrekvote i foreldrepermisjonen. Før valget i 2013 vedtok partiet å fjerne fedrekvoten, med et klassisk argument fra høyresidens kartotek: valgfriheten skal være størst mulig. Det er opp til familiene å styre sine liv.

Resultatet er nå klart: andelen menn som tar ut mer enn 10 uker pappaperm har falt fra 34 til 12 prosent. Dermed lød dette fra talerstolen på Høyres landsmøte i går: «Det som var ment å gi valgfrihet, fører til mindre reell valgfrihet. Fedre står forstatt i kryssild mellom hjemmet og arbeidsgiver». Disse ukristelige ord kunne stammet fra en ivrig SV-er, men kom ut av munnen på Tina Bru. En stigende stjerne i Høyre.

Det er tilsynelatende ikke orden på noe lenger. Aftenposten hadde det moro i går ved å be SV-leder Audun Lysbakken lese gjennom Høyres program og markere med gult der hvor han var enig. Det ble mye gult.

At det er stor enighet om mange av de grunnleggende verdiene i norsk politikk, er ikke nytt. Høyre sier også de vil ha små forskjeller, flere arbeidsplasser og muligheter for alle. Det er virkemidlene det strides om. Utjevner vi forskjeller ved mindre adgang til midlertidige stillinger eller ved å satse på utdanning? Stimulerer vi jobbskaping med skatteletter eller ved målrettede statlige grep? Slike ting.

Forvirringen om skillelinjene i politikken oppstår når Høyre plutselig vil trekke alle landets smårollinger inn i statens lune favn, så tidlig som mulig. Når Høyre begynner å flørte med tanken om å gi gratis barnehage og SFO til alle.

Da napper det i ryggmargen hos Høyre-folk. Dissensforslaget på landsmøtet ble også stemt ned. Det hjalp kanskje å ha Kåre Willoch på laget, selve personifiseringen av det som kanskje er Høyres sjel. I sin tale før avstemningen advarte han sterkt mot å kutte barnetrygden som skulle finansiere det hele.

«Høyre er et parti som...» På et landsmøte er det mange som tar ordet og argumenterer sterkt for sitt syn, med henvisning til hva partiet «er». I Høyre er det ganske mange ting.

Sannheten er at Høyre ikke i utgangspunktet er et veldig ideologisk parti. På samme måte som Arbeiderpartiet er en koalisjon, er også Høyres utgangspunkt det samme. Mot et sterkt og dominerende sosialdemokratisk parti har Høyre utviklet seg som en samlende bevegelse på motsatt side, med mange motstridende synspunkter internt.

På landsmøtet har det vært hoiende klimataler, mens politikken som er vedtatt definitivt er moderat. Eggdonasjon deler partiet på midten, uten at det blir kaos av den grunn.

Jan P. Syse var «fanatisk moderat». Den pragmatiske Erna Solberg blir ofte ertet for å være en politisk praktiker, men er egentlig en typisk representant for det samme.

En delegat på landsmøtet som bruker helga på å løpe rundt i gangene for å forsøke å overtale de andre om sine saker, forteller at det er ett argument som fungerer: «Det virker». Han kan variere med et annet: «det virker ikke». Da lyttes det interessert, med middel- og øvre middelklasseperspektivets sans for orden. Pragmatismen henger like trygt som blazerne rundt skuldrene på Høyre-folket.

Høyre har vært gode på å dyrke myten om sin egen ideologi, og har i motsetning til Arbeiderpartiet unge «ideologer» som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Minerva-redaktør Nils August Andresen. Men den praktiske tilnærmingen er likevel den fundamentale. Når unge profiler i partiet skal tøffe seg litt og oppsummere politikken deres, sier de «hashtag helheten».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook