Jakten på hukommelsen

I kveld opptrer den amerikanske forfatteren Daniel Mendelsohn under Kapittel 10-festivalen i Stavanger. Boka «Forsvunnet» handler om å forsone seg med en tapt tid.

BESTSELGER: Daniel Mendelsohns boka «Forsvunnet» er blitt en internasjonal bestselger. «Den ligner en roman i formen, men er bygd på fakta,» sier Mendelsohn, som ikke har skjønnlitterære ambisjoner. «Jeg har ikke fantasi nok til å dikte opp historier,» sier han.
Foto: Jo Straube
BESTSELGER: Daniel Mendelsohns boka «Forsvunnet» er blitt en internasjonal bestselger. «Den ligner en roman i formen, men er bygd på fakta,» sier Mendelsohn, som ikke har skjønnlitterære ambisjoner. «Jeg har ikke fantasi nok til å dikte opp historier,» sier han. Foto: Jo StraubeVis mer

||| Enkelte hevder at diktningens utspring er hukommelsen. At det å dikte er en måte å huske på. Men hukommelsen er en lunefull følgesvenn. Den skiller ikke alltid mellom det vi ønsker å erindre og det vi like gjerne skulle ønske vi hadde glemt. Den kan lure oss, pynte opp eller gjøre ting verre, alt etter hva vi har behov for når minnene skal hentes opp i dagen. Treholt-saken, for eksempel, er i disse dager blant mye annet blitt en kappestrid om motstridende versjoner av hva de forskjellige aktørene mener å huske.

«Er kanskje fiksjonen en form for kreativ hukommelse?» spør festivalsjef Eirik Bø i programmet til Kapitel 10 i Stavanger, som blir arrangert i disse dager og har «hukommelse» som tema. Med utgangspunkt i hukommelsens stormester, Marcel Proust, har de norske forfatterne Karl Ove Knausgård, Henrik Langeland og Dag Solstad diskutert hvordan man kommer på sporet av den tapte tid. Proust er også utgangspunktet for den amerikanske forfatteren Daniel Mendelsohns storverk «Forsvunnet». Innledningsvis siterer han den franske forfatteren slik: «Når vi er kommet over en viss alder, vil sjelen til det barnet vi var og sjelene til de døde som vi er runnet av, overøse oss med sin rikdom og sin trolldom...»

12. august 2001 besøkte Daniel Mendelsohn for første gang byen Bolechow. Den var tidligere polsk, nå ligger den i Ukraina. I hodet hadde han bildet byen hans forfedre — som innvandret til USA tidlig i forrige århundre — hadde mant fram av en sydende, fargerik landsby.

—Alt dette var borte, sier han.
—Byen var ødelagt, både fysisk og kulturelt. Alle jøder var borte, polakkene var fjernet og russere flyttet inn. Byen var ikke bare blitt maltraktert under krigen. Etterpå ble den underlagt Russland og en feilslått økonomisk politikk med fattigdom og nød som resultat. Den var et deprimerende syn, en spøkelsesby.

Sammen med to brødre og en søster var Mendelsohn kommet for å følge sporene tilbake i sin egen slekt. Spesielt var de opptatt av å finne ut hva som skjedde med sin grandonkel, bestefarens bror Schmiel Jäger, som var vendt tilbake fra USA i 1914, mens de andre slektningene ble i det nye landet. Hva var skjedd med ham, hans kone Ester og deres fire døtre, Lorka, Frydka, Ruchele og Bronia?

En tilsynelatende umulig oppgave. Hvordan skulle man gjenskape deres liv? Ville det være mulig å vri minner ut av noe ingen åpenbart husket? Som ingen visste? Kunne man så å si fylle igjen de hullene i hukommelsen som innhyllet disse seks i sitt mørke?

Ja, viste det seg. Det skulle la seg gjøre. Det som opprinnelig var ment å bli en magasinartikkel utviklet seg til fem års arbeid, historisk research, reising omkring på kloden, fra Ukraina til Australia, fra Israel til Danmark. Etter intens utskriving av intervjuer, inntrykk, refleksjoner og facts satt Mendelsohn med boka «Forsvunnet» mellom fingrene, med hans glemte forfedre på coveret.

Under arbeidet hadde han hvileløst flakket omkring, fra den ene kilden til den andre. Noen ytterst få, viktige øyenvitner dukket opp underveis. Men de måtte presses hardt for å huske, for å klare å framkalle de erindringene som for Mendelsohn var essensielle. Den ene skjebnen etter den andre falt på plass. Alle seks døde under krigen, drept fordi de var jøder.

—Jeg følte meg som en detektiv. Boka er på mange måter et kriminalgåte. Jeg har sans for sjangeren. Som spesialist på det gamle Hellas, kjenner jeg historiens første mordmysterium, «Oidipus» av Sofokles. Men i krimbøkene starter man ofte med offeret og jakter på morderen. I mitt tilfelle var morderen kjent; det gjaldt å finne igjen ofrene og forbrytelsen.

Schmiel Jäger og hans familie ble drept som følge av jødeforfølgelsene under andre verdenskrig, men de ble aldri sendt til noen av utryddelsesleirene.

—I boka setter jeg holocaust i sammenheng med historien. Alle har villet kvitte seg med jødene. Holocaust er selvsagt overveldende i sitt format og sin vellykthet. Men tyskerne jødeutryddelse er en logisk konsekvens av tusen års jødehat i Europa. Jo lenger øst du dro, jo verre ble det. Ukraina var aller verst. Øst-Europa, for eksempel Polen, har aldri kommet seg etter at man nærmest kirurgisk fjernet jødene fra sin befolkning. Spørsmålet er selvsagt hvorfor man har hatt et så sterkt ønske om å kvitte seg med jødene.

—Har du funnet noe svar?

—Nei. Det fins nok av smarte mennesker som har grublet over dette uten å finne noen løsning. Jeg registrerer bare at det er en del av en lang tradisjon som fikk sitt mest fullendte og fryktelige uttrykk under holocaust. Men jeg er ingen holocaust-groupie. De fins som kjent også. Boka handler ikke om holocaust. Den er en familiehistorie.

«Forsvunnet» er sannelig ikke den eneste boka som i disse dager behandler et tema fra den andre verdenskrig. Historiske verker, romaner, vitnesbyrd, rapporter og biografier skildrer alt fra stor slag til det ondes problem. Hvorfor er interessen for denne krigen fortsatt så intens?

—Jeg tror det er hva jeg kaller barnebarnsgenerasjonen som holder denne litteraturen i live. Våre besteforeldre var på høyden av sitt liv under krigen. Dermed har vi et personlig forhold til dem. Vi er de siste som har kjent og kjenner folk som opplevde krigen. De er i ferd med å dø ut. Skal vi snakke med dem om det de erfarte, må det skje nå — før båten legger fra land. Flere av kildene til «Forsvunnet» er allerede døde.

—Men hva er det som gjør akkurat disse fem åra fra 1940 til 1945 så interessante?

—Krigen som raste, var den største i historien. Dens enorme størrelse gjør den spesielt fascinerende. De vanvittige dødstallene, både blant sivile og soldater. Hele den globale deltakelsen.

—Har det også noe å gjøre med at den er lett å ta stilling til — at kontrasten mellom «de gode» og «de onde» er så tydelig?

—Det er klart at det gjør den enklere å forholde seg til — sammenlignet for eksempel med dagens kriger, der moralen er mye vanskeligere å tyde. De onde var så ekstremt onde. I et selskap møtte jeg faren til en av mitt barns klassekamerater. Han var tysk, og faren hadde vært soldat under krigen. Under samtalen argumenterte han med at «det foregikk overgrep på begge sider». Det overrasket meg. Jeg mener at det er så klare forskjeller. De allierte begikk selvsagt krigshandlinger som var tvilsomme. Men de gikk ikke inn for å begå folkemord på millioner av mennesker. Der mener jeg det er en avgjørende forskjell.

—Vil interessen for andre verdenskrig fortsette å være like sterk?

—Neppe. For mine barn og barnebarn vil andre verdenskrig bli fjern historie, like upersonlig som perserkrigene, tredveårskrigen eller Krim-krigen.

Mot slutten av «Forsvunnet» finner Daniel Mendelsohn stedet der de siste av hans slektninger blir drept, hjulpet av tilfeldigheter, eldgamle øyenvitner og en god porsjon flaks. Reisen er slutt, det selvpålagte oppdraget på mange måter utført.

—Men det viktigste ved dette prosjektet var ikke å avdekke det grusomme endeliktet, hvordan de som følge av en utryddelsesideologi havnet i en grøft i Ukraina. Jeg er opptatt av å unngå sentimentalitet. Gleden lå i å finne ut hvem de var, hvordan de levde. De var vanlige mennesker som levde alminnelige liv. På den måten liker jeg å tenke at jeg har gitt dem tilbake deres verdighet. De er ikke glemt. Jeg er opptatt av å berette historier, slik jeg lærte det av min fantastiske bestefar, som fortalte og fortalte uavlatelig — men som alltid unngikk skjebnen til akkurat disse seks menneskene.

—Nå skriver du en bok om blant annet Homers «Odysseen». Er din bok en variant av denne klassiske reiseskildringen?

—Boka skildrer utvilsomt en reise som har brakt meg til merkelige steder og ført til møter med forunderlige mennesker. Men «Odysseen» handler om å komme hjem. Min reise går motsatt vei. «Odysseen» går fra det svunne inn i det samtidige. Min reise starter i nåtida og beveger seg stadig dypere inn i en mørk fortid.