Jakten på jegerne

Norske jegere blir mistenkeliggjort og redusert til kriminelle som følge av en ny forskrift, mener Morten Vinje og Morten Lindboe.

Norge har lange  tradisjoner med jakt og skytesport for «allmuen», og med norsk jakt- og skytetradisjon følger et grunnleggende syn på sivile våpen som redskaper for disse fredelige aktivitetene. Jakt, skyting friluftsliv, og en kombinasjon av disse, er blant de mest utbredte fritidssyslene i landet vårt. Justisdepartementet vedtok nettopp ny forskrift til våpenlov som ikke bare setter meningsløse begrensninger og hindre i veien for aktive jegere og skyttere, men som også fratar denne gruppen grunnleggende demokratiske rettigheter. Slik det er lagt opp til nå, kan forvaltningen forby ethvert våpen i forskrift, uten å legge dette frem for Stortinget. Dette har neppe vært intensjonen med våpenloven.

Utkast til ny våpenforskrift  ble sendt ut på høring i august 2005, med høringsfrist desember samme år. Bak utkastet lå et samarbeid mellom Justisdepartementet, Politidirektoratet, Våpenrådet og representanter fra jeger-

og skytterorganisasjonene i Norge. Hensikten var å sammenfatte daværende forskrift og en rekke rundskriv til en ny og enhetlig forskrift for blant annet å sikre jegere og skyttere i ulike politidistrikter lik behandling av våpensøknader. Fredag 11. juli 2008, i starten av fellesferien, vedtok Justisdepartementet ny forskrift til våpenloven — to og et halvt år

etter høringsfristen og etter purringer fra jeger- og skytterorganisasjonene. At beslutningsprosessen rundt et så gjennomarbeidet dokument skal ta så lang tid fra Justisdepartementets side er én ting, en helt annen er hvordan forskriften ble kraftig omgjort uten at noen andre ble informert — før den tilsynelatende i all hast ble vedtatt.

Her har man invitert til samarbeid med landets største faglige tyngde på feltet, lagt mye tid og ressurser i grunnlaget for å få et så rettferdig gjennomarbeidet regelverk som mulig, for så å forkaste alt uten så mye som en begrunnelse eller kommentar til alle som har deltatt i prosessen de ble invitert inn i. Hvorfor ble Stortinget som lovgivende forsamling tilsidesatt i en sak justisministeren selv hevder er så viktig? Det må være greit å anta at både regjeringen og Stortinget vil ha et så solid beslutningsgrunnlag som mulig i saker av så stor viktighet. Justisdepartementet har ved et pennestrøk gjort Politidirektoratet til lovgivende, utøvende og dømmende myndighet i alle sivile

våpensaker. Dette er i strid med maktfordelingsprinsippet som all vestlig rettspraksis bygger på.

Hvorfor skal ansvarsfulle  og lovlydige borgere fratas demokratiske rettigheter som loven garanterer kriminelle? Legale norske våpeneiere er erklært lovlydige av myndighetene fordi erverv av våpen bare tillates for personer med god vandel.

Det oppfattes som sterkt urettferdig og ikke i tråd med opplevd virkelighet at politi, politikere og forvaltende organ gjentatte ganger problematiserer «sivile våpen på avveie». Grepene som Justisdepartementet nå har tatt, gir direkte konsekvenser for flere hundre tusen jegere og skyttere. Er det virkelig slik at mange lovlig ervervede våpen kommer på avveie og brukes i kriminelle handlinger eller at personer med kriminelle hensikter søker om erverv av våpen til sine aktiviteter? Det er langt mer nærliggende å anta at våpen stjålet fra Forsvaret eller smuglet inn fra utlandet vil bli brukt i kriminelle handlinger. Det er ingen nyhet eller overraskelse at det er meget enkelt å få tak i ulovlige våpen, og dét sporer enda en tanke:

HAST: Den nye våpenforskriften ble kraftig omgjort uten at de involverte ble informert — før den tilsynelatende i all hast ble vedtatt, skriver Lindboe og Vinje. Foto: Oddmund Lunde
HAST: Den nye våpenforskriften ble kraftig omgjort uten at de involverte ble informert — før den tilsynelatende i all hast ble vedtatt, skriver Lindboe og Vinje. Foto: Oddmund Lunde Vis mer

Hvorfor ser vi aldri tiltak mot våpenflyten i det illegale markedet og i kriminelle miljøer? Så langt har ingen forklaring på dette, utover en politisk nedprioritering, verken vært synlig eller sannsynlig. Vi har fått begrensninger og forbud mot bæring av kniv etter voldsepisoder og trusler der kniv har vært brukt, men fått en økning i omfang og utbredelse etter innskjerpingene. Siden tiltakene åpenbart ikke fungerer etter hensikten er det kanskje på tide å behandle årsaker, ikke symptomer. Problemene maskeres av et tilsynelatende friskt ytre, mens tilstanden på innsiden forverres. Fordelen er muligens at det ikke lenger er så synlig, og gir sikkert enkelte en bedre følelse. Om ikke annet.

Akkurat det samme prinsippet er gjeldende for skytevåpen i privat, lovlig eie, som lenge har vært angrepet som et problem fra myndighetenes side, mens tilgjengelig statistikk peker i helt motsatt retning. Det er underlig at innsatsen mot våpenrelatert kriminalitet rettes mot en samfunnsgruppe som beviselig ikke forårsaker problemene, mens det mot kriminelle miljøer tilsynelatende ikke gjøres noe som helst. Den nye våpenforskriften ser ut til å være et produkt av en langvarig, bevisst fremmedgjøring av flere hundre tusen jegere og skyttere, uten at myndigheten har redegjort for grunnlaget og hvordan det er brukt i beslutningsprosessen. I beste fall strider dette mot prinsippet om at lover, forskrifter og reguleringer som ikke adresserer reelle behov, skal avvises. Det er kanskje derfor saken ble styrt utenom Stortinget, hastig vedtatt av departementet og presentert i media av justisminister Knut Storberget.

Dette er meget uheldig, da jegere og skyttere blir mistenkeliggjort og fremmedgjort i forhold til befolkningen forøvrig. Det skapes et feilaktig og helt unødvendig inntrykk av at dette representerer et problem som man bør frykte og søke å begrense. Det er nærliggende å anse at jegere og skyttere er blitt til «den gode fiende», et samfunnsproblem politikere og byråkrater kan vise handlekraft mot og bruke ressurser på med bred støtte i en befolkning som for det vesentligste ikke berøres av reglene og som forledes til å tro at dette er et samfunnsproblem verdt å bekjempe. Slik avledes oppmerksomheten fra hovedproblemet: at det alltid vil finnes hensynløse og brutale kriminelle som skaffer seg midler til å gjennomføre sine voldshandlinger på tross av samfunnets innsats for å trygge borgerne. Samfunnet kan ikke garantere borgernes sikkerhet i en hver sammenheng og mot en hver fare, men ved å bekjempe den gode fiende gir man inntrykk av at det gjøres en stor og viktig innsats for å øke trygghet og velferd. Resultatet er at lovlydige borgere må tåle rettighetstap og tap av frihet uten noen rasjonell grunn.

Som jegere og skyttere føler vi oss mistenkeliggjort og gradvis redusert til useriøse og kriminelle — bare fordi vi jakter og skyter og ikke er til sjenanse for noen. Det mest uhyggelige er at vi faktisk diskrimineres i forhold til alle som velger å ikke holde seg på riktig side av loven. Hadde vi derimot begått en kriminell handling, ville vi vært sikret alle demokratiske rettigheter i forhold til lover og forskrifter vi ikke får som lovlydige borgere. Det er bekymringsfullt at samfunnet vi lever i og bidrar til, utvikler seg slik.

Jakten på jegerne