Møteplass: Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen snakker med pressen.
Møteplass: Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen snakker med pressen.Vis mer

Tema: Høyrepopulismens kamp mot kritiske medier

Jakten på jegerne

Journalistikk er ikke noe opphøyd og aldri hevet over kritikk. Men den er nødvendig, skriver John O. Egeland.

Kommentar

For ikke så mange år siden kom mediekritikken fra venstre. Norsk presse ble beskrevet som politisk ensrettet og journalistene som flokkdyr. Mediene var preget av overskudd på kommersialisme og underskudd på maktkritikk. Beske synspunkter kom også innenfra. Blant de tydeligste var daværende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. I en artikkel i Morgenbladet i 2006 skrev han: «Norske journalister burde skaffe seg knebeskyttere, slik som de kryper for makthaverne».

Nå formuleres en ny type kritikk mot de tradisjonelle mediene. Delvis pynter den seg med lånte fjær, men argumentene er også mer brutale og mørkere i sin konsekvens. Fra Tysklands alternative høyre kommer begrepet «løgnpresse». USAs president har stemplet hoveddelen av landets medier som produsenter av falske nyheter og som «fiender av folket». Her hjemme hevder stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp) at folket har våknet og gjennomskuet «mediene og deres systematiske forsøk på å skape oppfatninger, holdninger og reaksjoner på falske premisser». Helge Lurås – en stigende stjerne i ytre høyres Facebook-fellesskap – kritiserer medienes dekning av Trump og mener «Goebbels spøker i Akersgata». I Frp systematiseres en strategi der den politiske kommunikasjonen går utenom og forbi tradisjonelle medier.

Venstresidens mediekritikk var strukturell og gjaldt bl.a. eierskap og kommersiell avhengighet. Den rettet seg også mot uthuling av klassiske, journalistiske idealer (uavhengighet og maktkritikk). Det nye høyre fortolker mediene inn i sine bærende teorier om politisk korrekthet og elitens antifolkelige hegemoni, ofte med sterke konspirative drag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som er hevet over tvil er at det er synkende tillit og økende skepsis til medier og journalister i det meste av den vestlige verden. I Norge mener rundt to tredjedeler av folket at mediene informerer om vesentlige forhold i samfunnet og avdekker kritikkverdige forhold. Samtidig viste den samme undersøkelsen (Ytringsfrihetsbarometeret 2013) at bare 25 prosent mener mediene er uavhengig av politiske myndigheter. Når det gjelder forholdet til kommersielle interesser er det bare 13 prosent som tror mediene opptrer uavhengig. I Tillitsundersøkelsen 2016 oppga 27 prosent at de stoler på journalister. Andre målinger bekrefter den kritiske hovedtendensen.

Mye av denne skepsisen er sunn og konstruktiv. Å være kritisk til informasjon og meninger som presenteres gjennom media, er en god holdning. Bare autoritære herskere ønsker seg – og kan levere – underdanig lojalitet. Samtidig er det et blindspor å benekte at tillitskløften øker. Ikke minst fra medienes innside er det mulig å observere utviklingen: Sterkere journalistisk uniformering, økt kildeavhengighet, et likere verdensbilde og svekkede ressurser til løpende, maktkritisk journalistikk.

Hovedproblemet i den nye situasjonen er ikke medieselskapenes framtid eller journalistenes og redaktørenes status eller omdømme. Det som nå er i spill er større: Kontrollen med samfunnets informasjonskanaler og kvaliteten i disse. Når Trump og europeiske høyrepopulister går så hardt ut mot mediene, er det ikke for å skape en friere og mer kritisk presse. De opplever mediene som en del av en liberal politisk orden som må bekjempes. I en viss forstand har de rett: Pressens uavhengighet og rett til ubegrenset maktkritikk er en sentral del av balansen mellom samfunnskreftene. Det gjelder også domstolenes uavhengighet og universitetenes autonomi. Uten frie institusjoner som dette er den demokratiske rettsstaten ikke mulig.

Dette perspektivet må også være medienes svar på svekket tillit og populistiske angrep. Utgangspunktet er godt: Å samle inn, sjekke, vurdere og presentere nyheter og debatt gjøres best av fagfolk som er forpliktet av en akseptert presseetikk.

Bevisstheten om det må ikke stå i veien for endringer som må komme. Skal mediene oppfattes som frie og uavhengige er det ikke nok å si det. Brukerne må oppleve det.

Det finnes ingen objektiv journalistikk, den vil alltid inneholde elementer av fortolkning og verdier. Nettopp derfor er det avgjørende å dokumentere journalistikkens premisser og kildebruk. Vi må ryste av oss tillærte sannheter, og følge sakene når de utvikler seg i uvante retninger, ikke minst politisk. Vi må være interessert i synspunkter og fakta som ikke harmonerer med dem vi selv har. Framfor alt må journalistene ut av sine varmestuer og oppdage større deler av virkeligheten.