UREDD HOVEDROLLEINNEHAVER: Margarethe Tiesel spiller Teresa, en alenemor i femtiårene som blir oppvartet av yngre kenyanske menn i «Paradise: Love». Men spørsmålet om penger kommer selvsagt alltid opp.
UREDD HOVEDROLLEINNEHAVER: Margarethe Tiesel spiller Teresa, en alenemor i femtiårene som blir oppvartet av yngre kenyanske menn i «Paradise: Love». Men spørsmålet om penger kommer selvsagt alltid opp.Vis mer

Jakten på kjærligheten

Cannes-festivalens hittil største snakkis er en fryktløs og nærgående film om kvinnelige sexturister i Kenya.

CANNES (Dagbladet): Om det er noe tema, noen gjennomgangstone, som binder sammen filmene som konkurrerer under årets filmfestival i Cannes, er det kanskje en jakt på tilhørighet og kjærlighet — og livsløgnene som lett begynner å spire når den jakten blir for desperat.

Vi har sett ungjenter bli nonner i lite sunne klostersamfunn i rumenske «Beyond the Hills» og tolvåringer flykte hjemmefra sammen i «Moonrise Kingdom». Vi har sett wannabe-realitystjernen i «Reality» og løven Alex i «Madagascar 3» prøve, eller iherdig unngå, å se inn i øynene at de ikke har den posisjonen de trodde de hadde.

Men historien som sitter i som en spydodd i mellomgulvet på de fleste som har sett den, er den som fortelles i østerrikske Ulrich Seidls nådeløse «Paradise: Love». Seidl, aldri vanskelig å be om å svinge svøpen over sine velhavende europeiske søsken, skildrer kvinnelige sexturister i Afrika med gispfremkallende åpenhet og et knippe fryktløse skuespillere.

Teresa (Margarethe Tiesel) er en overvektig alenemor i femtiårene. Hun reiser til Kenya, til en koloni av kvinner i samme alder og i samme ærend, og lar seg oppvarte på alle vis av spenstige kenyanske menn som kunne vært sønnene hennes. Først er hun nølende overfor den intense oppmerksomheten. Så blir tersklene lavere og lavere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mennene er komplimenterende og kjærlige, men spørsmålet om penger kommer alltid opp, og alltid indirekte. De har alltid en søster som trenger penger til familien, en bror som er på sykehus. Teresa snakker om hvor viktig det er at de ser henne inn i øynene, hun «er da ikke noe dyr». Men det er oppsiktsvekkende hvor langt hun går for å slippe å erkjenne at hun er det hun er: En horekunde, og at det hun får, er en vare hun betaler for.

Og idet man som publikummer tror at Seidl ikke kan gå lenger, serverer han to knyttnever av noen sluttscener: En slags forsøksvis orgie der fire av kvinnene, fulle og grenseløse, leier inn en mann for natten, og Teresas siste, nå kommanderende møte med en av de ansatte på hotellet — som en gang for alle gjør det klart for henne hva som jo egentlig har vært åpenbart hele tiden: At mennene ikke har sex med henne fordi de har lyst, fordi de begjærer henne på noe vis, men fordi det er en økonomisk gevinst i det som de ikke kan si nei til.

Skuespillerne er splitter nakne og spiller ut de mest ydmykende scenarier i flommende lys. «Paradise: Love» er ingen subtil eller spesielt sofistikert film. Den er uten tvil for lang. Den forteller ikke om noe nytt eller ukjent fenomen.

Når den er et naturlig samtaleemne flere dager etter første visning, har det noe å gjøre bare med sjokket over at Seidl er villig til å ta for seg så nedverdigende menneskelige situasjoner, og så gå helt inn i dem, ufravendt, lenge — slik at man som seer også tar innover seg for noen veldige drifter og behov som fører til at enkelte lar seg utsette for dette, hvor mange som lever med begjær de aldri får tilfredsstilt, fordi de er skubbet ut på sidelinjen i et raskt, fritt og rimelig nådeløst seksuelt race i landene de egentlig bor i.

Resultatet er en gjensidig utnyttelse der seksuell kapital møter økonomisk kapital. Det er ikke rart det i slike situasjoner, der tilbud og etterspørsel møtes, oppstår et næringsliv. Om Seidl er satirisk, er han ikke egentlig fordømmende overfor noen av partene i handelen. Men den er likevel intenst ubehagelig å se på.