Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Jakten på lederstjernen

- Beach and boogie! Beach and boogie! Ropene er taktfaste. Så skjærer en enkel stemme gjennom koret: - Kom igjen, vi har bare fem timer igjen å feste...

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

27 slitne, men festglade sydenguide- rekrutter skal hjem etter en ukes drilling i hva det vil si å være sydenvert. Men la oss starte med begynnelsen.

- VÄLKOMMEN TIL LANZAROTE. Dere er alle håndplukket fordi dere har spesialkunnskap. Og 98,5 prosent av dere er sikret jobb etter kurset, sier Lasse Högström fra Vingreiser, Stockholm.

Sammen med May Bjerklund, Trine Johansen og Bryan Wall Andersen, fra henholdsvis norske Vingreiser, Saga og danske Spies, har han allerede intervjuet de 27 kursdeltagerne grundig. De er igjen silet fra et tresifret antall søkere. I løpet av den kommende uka skal lederfirkløveret se til at alle får en grundig innføring i hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan.

- Jeg vil at alle nå skal reise seg opp og presentere seg. I tillegg må dere nevne to positive egenskaper, men «glad» og «positiv» godkjennes ikke, sier Ving-Lasse.

ØYSTEIN ER KJEMISTUDENT, men ønsker et avbrekk fra studiene. Han er ikke «positiv» og ikke «glad», men «ganske flink». Og «ærlig». Tom Arild har jobbet som styrkeinstruktør på S.A.T.S. og er «nysgjerrig» og «glad i å jobbe med mennesker». Robert (22) har også jobbet på S.A.T.S., er totalavholdsmann og har allerede vært to måneder som aktivitetsleder for Ving på Gran Canaria. Jan Benny (25) er eiendomsmegler, har vært FN-soldat og «samler på opplevelser». Han er «målrettet» og «nysgjerrig». Elisabeth (23) er diplomøkonom, men lovet seg sjøl tidlig å tilbringe så mye tid som mulig i Syden. Hun er «arbeidssom» og «åpen».

Felles for alle på kurset er at reiselederjobben betyr avbrekk i studier eller jobb hjemme, eller en mulighet til å komme seg vekk etter et endt forhold. Eller et springbrett til en karriere innen reiselivsbransjen.

- I kväll er det middag og ni skal ha det koselig, sier Ving-May, opprinnelig fra like over grensen, nå bosatt i Oslo.

- Hva dere gjør senere er opp til hver enkelt- så lenge dere møter opp på gymnastikken klokken kvart over sju i morgen tidlig.

GJESP. Onsdag morgen og trøtte kropper i treningstøy samles utenfor resepsjonen.

Lukten av gammel moro er sterk her og der. Skal man bli kjent med alle på så kort tid, kommer søvn langt ned på lista. For de fleste.

- Jeg lurer på om jeg er litt eldre enn de andre, sier Jan Benny (25).

- De fleste gir inntrykk av at toppen av lykke er å feste hver kveld. Party, party! liksom.

Morgengymnastikken i dag er afrikansk dans kombinert med en liten løpetur. Oppmøte er obligatorisk.

Mange har fått med seg mye allerede, men håper på mer. Forholdsregler er tatt. Robert og danske Peter, som deler leilighet, har innført følgende: En sokk på dørhåndtaket betyr «ikke forstyrr». Men ingen sokker fikk lufte seg i natt, til tross for besøk.

- Hei. Hva som hendte i går kveld? Jo, vi inviterte noen finske jenter med hjem. Kan forresten alle høre meg? spør Robert.

Mikrofontrening og bussøvelse står på timeplanen og Robert har allerede fortalt om sin første kjærlighet. Han ble ferdig før de tilmålte to minuttene var omme, og har fått i oppgave å fortelle om nattas opplevelser.

- En av jentene sovnet på sofaen, så jeg tilbød henne sengen min.

- I sengen eller på sofaen? vil noen vite. Robert bare smiler og takker for seg.

ELISABETH ER NERVØS. Hun har fått vite at hun skal jobbe med økonomi på Kypros, men må være forberedt på å steppe inn som bussguide hvis det kniper. Nå må hun vise at hun makter å høre sin egen stemme. Men det går bra.

- Jeg var svært nervøs og liker egentlig ikke å snakke foran folk, men jeg har fått god feedback. Det har styrket meg, sier Elisabeth.

Jan Benny vet ikke hvor han skal ennå.

- Jeg er positivt innstilt, men er også i stand til å si «nei». Jeg vil ha et utbytte av jobben, og når det ikke er penger, må det være noe annet, sier Jan Benny.

Med leieinntekter fra to leiligheter i Oslo, bekymrer han seg ikke over at lønnen er femtusen svenske kroner i måneden. Brutto. Selv om arbeidsgiver bekoster bolig på stedet er dette latterlig lav lønn. Ingen blir reiseleder for å legge seg opp penger.

- PIGERNE FÅR LOV TIL Å HA maks två ringer på hver hånd og to ringer i hvert øre. Pojkerna? Ingen øreringer overhodet. Och man bør være forlovet eller gift for att ha ring på fingeren, forklarer Spies-Bryan på dansk-svorsk.

Tilbake i klasserommet og på timeplanen står «uniform». Det handler mye om tilbehør og hvordan en stolt skal bære de fargerike klesplaggene.

- Transferuniformen til pigerne er svært snygg. Skjørtene er jättekorte, og dom ser alla kanonbra ud i, sier Spies-Bryan.

Guttene flirer, et par av jentene ler anstrengt.

- Når det gjelder tatoveringer, må de som synes dekkes til av plasterlapper, fortsetter Spies-Bryan, som har fått selskap av de andre tre lærene, for anledningen utkledd for å vise hvordan en reiseleder ikke skal kle seg.

- Langt hår må settes opp eller flettes, og klyper eller klemmer må være nøytrale, sier Saga-Trine.

- Hva med skjegg, lurer Øystein, den stolte eier av et fippskjegg og et par lange, tynne koteletter.

- Dere må finne dere i at sjefen på destinasjonen kan beordre både barbering og hårklipp når han finner det for godt, sier Saga-Trine.

Klokken nærmer seg åtte på kvelden, undervisningen for i dag er snart slutt. Men det betyr ikke full frihet.

- Nå skal dere få sjansen til å gå dypt, dypt i hverandre. Kveldens hjemmelekse er å fylle i dette skjemaet om hvordan dere opplever hverandre. En tøff øving som krever ærlighet, sier Ving-May.

Øystein strekker seg og tømmer boksen med Red Bull i en lang slurk.

PÅ ROM 308 ER DET INGENTING som vitner om krangel, gråt eller uvennskap. Alle i gruppen er stort sett enige om hvordan de oppfatter seg selv og de andre. Stemningen er rolig, men natten er ennå ung.

- Vi er ikke slitne ennå. Dessuten er det viktig å venne seg til livsstilen så fort som mulig. Jeg må innrømme at jeg er redd for å gå glipp av noe, og for å(fall ut fra gruppen, sier danske Peter.

Redsel for å være blant den halvannen prosenten som ikke får jobb er også tilstede.

- Egentlig tror jeg mange er redd for det, men jeg vet at en skal gjøre noe drastisk for å ikke få jobb. Som for eksempel å forsove seg hver dag. Det har May fortalt meg, sier Elisabeth.

SØNDAG ER IKKE FRIDAG, tvert imot. Endelig skal alle få vite hvor de skal tilbringe det neste halve året, hvilket språk en skal forsøke å snakke og hvilken kultur de skal forholde seg til.

- Det livet dere får tilbud om er helt spesielt. Folk som ikke har vært ute sjøl skjønner ikke hva det dreier seg om, sier Ving-May.

- Det er jævligt kul. Jeg kan love at dere alle kommer til bli helt andre personer. Venner og kjente hjemme kommer ikke til å kjenne dere igjen, sier Spies-Bryan.

Robert er slett ikke sikker. Kanskje han vil at venner og kjente skal kjenne ham igjen. Han har fått tilbud om to jobber hjemme; som leder for et helsestudio, eller som instruktør i et annet. Han vil vente og se hva Ving-May har å tilby. Jan Benny har heller ikke helt bestemt seg, han vil også vente og høre.

Stemningen er som under en muntlig eksamen; de som skal inn er nervøse, de som alt har vært inne er verdensmestre. Borti gangen kommer Robert ut. Da en spør hvor han skal reise svarer han kort:

- Til Norge.

Senere forteller Robert at det gikk som forventet.

- De mente jeg ikke passet. At jeg hadde en litt for tøff attityd . Jeg ble rådet til å reise hjem, sier han.

Jan Benny er derimot strålende fornøyd.

- Alle var enige om at jeg kommer til å gjøre en veldig god jobb. Det er en tillitserklæring at de har plassert meg på Samos, hvor jeg blir den eneste reiselederen.

MÅLET ER BAREN The Big Apple i Puerto del Carmen. Den aller siste natta er begynt. En hektisk uke med leksjoner om førstehjelp, gjestebehandling, utfluktssalg, samt intervjuer og avskjedsmiddag er historie. Nå handler det om å ha det moro så lenge det er mulig.

- Kom igjen, nå tar vi «Tante på Hawaii», brøler en mannsstemme fra bakerste benk. «Jeg har en tante på Hawaii-waii-waii, og hun har... som en hai-hai-hai. Og når negerkongen kommer, tar hun frem en pakke med donger...»

For noen er dette ironisk moro, for andre blodig, men rasende morsomt alvor.

Mottoet «if you can't beat them, join them» er selve grunnregelen for et vellykket utenlandsopphold i grønn, rød, orange, lilla eller turkis uniform. Gode reiseledere er aldri festbremser.

MIKROFONMORO: Jan Benny, til daglig eiendomsmegler i Oslo, ønsket et avbrekk i jobben, og søkte seg til reiselederskolen.
PAUSE: Undervisning fra tidlig morgen til sent på kveld, etterfulgt av nattlige aktiviteter, sliter. Da er det godt med en pause.
STRAKS SLUTT: Siste kveld er det kursdeltagerne som står for underholdningen.