Jakten på lykken

LYKKEPOLITIKK: Lykke egner seg dårlig som hovedmål for samfunnet.

Statsminister Jens Stoltenberg har flere ganger, blant annet på Arbeiderpartiets landsmøte og i Dagens Næringsliv den 7. mai 2005, etterspurt en debatt om hva som gjør oss lykkelige og hvordan politikken kan bidra. Også i årets nyttårstale var statsministeren inne på muligheten for at hver enkelt av oss skal få større muligheter til å søke lykken. Er personlig lykke det nye målet for Arbeiderpartiet? Etter at velferdsstaten har løst de store grunnleggende sosiale problemene, skal vi nå bygge samfunnet på en statsdreven jakt på en følelse?

MELLOM 1000 og 2000 forskere verden over forsker ikke lenger på problemer, men konsentrerer seg i stedet om hvordan vi alle kan bli lykkeligere. Flere av lykkeforskerne, som grunnleggeren av World Database of Happiness i Nederland, professor Ruut Veenhoven, har som mål å rådføre verdens regjeringer. Mange politikere har begynt å ta dem på alvor. Tony Blair får råd av Professor Andrew Oswald ved University of Warwick og ikke minst lytter han til økonomen og rådgiveren for det britiske arbeiderpartiet, Richard Layard. Sistnevnte har også inspirert vår egen statsminister. Jens Stoltenberg hevder, basert på Layards forskning, at det er mulig å øke lykkenivået ved hjelp av politisk styring. Han skriver «det er mulig å gjøre flere lykkelige, hvis vi makter å utvikle velferdssamfunnet slik at flere får utviklingsrom; sitt eget frihetsrom».

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN DET ER IKKE sikkert at maksimal frihet og utvikling nødvendigvis gjør oss så oppstemte. Hvis vi ser på hva lykkelige mennesker gjør, til forskjell fra de mindre lykkelige, så tar de ikke sin frihet og utvikling i bruk maksimalt. De gir seg ikke i kast med de vanskeligste oppgavene. De stiller ikke de spørsmålene som rokker ved deres selvbilde. Stoltenberg etterlyser «de store drømmene» i nyttårstalen sin. Vi har det så godt at vi kan ta fatt på de store problemene. Men lykkelige mennesker tar fatt på de små problemene som ikke truer deres ego. De problemene de veit at de allerede mestrer. De som utfordrer seg selv maksimalt blir kanskje ikke de lykkeligste menneskene. Til det er fallhøyden for stor. Stoltenbergs utspill føyer seg ukritisk inn i rekka av reklamemakere, selvhjelpsbøker og medias du-journalistikk som ser personlig lykke som et tegn på sosial vellykkethet.

I ARBEIDET MED dokumentarfilmen «Hvor lykkelig går det an å bli» har vi fulgt lykkeforskerne for å se hvordan de samler inn lykkedata, blant annet var vi med dem for å se hvordan de måler lykkenivået til inuittene på Nord Grønland. I en liten fjordarm nord for verdens nordligste bosetning Quaanaaq, stod to gamle fiskere med laksegarnene sine. I en motorbåt nærmet to forskere seg med skjemaene sine. De ville gjerne at inuittene skulle rangere sitt humør på en skala fra 1 til 7, mens de stod der i fjæra og forsøkte å fange laks. Hvor lykkelig er du nå, på en skala fra en til sju? Hvor mye tristhet føler du nå? Den ene fiskeren ville ikke svare, den andre svarte lett fnisende mens han fylte ut skjemaene at jo da, han hadde det ganske bra, takk! Etter å ha snakket med mange forskere, kan vi konkludere med at det å bli mer lykkelig er ganske vanskelig. Utfordringen ligger særlig i å forbli lykkelig over lengre tid, i følge Sonja Lyubomirksky ved University of California. Det er nesten umulig å heve et lykkenivå permanent, og jeg mener derfor at lykke egner seg dårlig som hovedmål for samfunnet.

SIDEN DET ER begrensa hvor mye lykkeligere du og jeg egentlig kan bli, er det viktig å finne ut av hvor stor kostnaden er hvis vi skal forsøke hardt å bli det. Min hovedkritikk av Stoltenberg er derfor at han ikke setter verdien av «lykke» i forhold til andre verdier. Lykkelige mennesker oppfører seg for eksempel mer konformt enn oss andre. Ønsker vi et mer konformt samfunn? Eller er det nok å bekjempe de problemene som finnes, og så legge til rette for at hver enkelt kan gjøre hva en vil gjøre med sitt liv? Ikke som Stoltenberg skriver i sin kronikk at politikken skal gjøre flere lykkelige. Det er vanskelig å bli lykkeligere over lengre tid, først og fremst fordi - som også Stoltenberg selv skriver - levekår bare har en begrenset verdi. Over en viss grense betyr det ikke så mye hva vi tjener - fordi vi venner oss til levekårene våre. Skulle jeg vinne hovedpremien i Lotto er jeg så likevel tilbake til mitt medfødte molefonkne humør allerede etter et år. I følge forskning ved University of Illinois er bare 10% av lykkenivået bestemt hvilken utdannelse vi skaffer oss, hvilken jobb vi får eller om vi er gift eller ei. Forutsetningen er selvfølgelig at vi lever på et nivå over fattigdom og direkte nød, men de aller fleste i Norge er over det nivået for lenge siden.

EN ANNET AV Stoltenbergs utfordringer er at forskningen viser at lykkenivået vårt er 50% genetisk bestemt. Med andre ord, hvis du er født litt molefonken som meg, så er det begrenset hva politikerne kan gjøre med det. Det gjør bare vondt verre å ha urealistiske forventninger til sitt eget humør. De landene som statistisk sett rapporterer at de er lykkeligst, er de samme landene som har de høyeste statistikkene for selvmord og skilsmisse. En årsak kan være at der hvor lykke er en av de viktigste verdiene og et tegn på sosial vellykkethet, der blir det også en større krise om man ikke føler seg lykkelig. I andre land hvor familie, samhold og ære er viktigst, er det ikke en krise om du er litt ulykkelig i blant. Hva mener Stoltenberg om dette?

FOR Å HEVE lykkenivået vårt varig, må vi endre måten vi tenker på, i følge forskningen. Vaner og handlingsmønstre utgjør 40 prosent av lykkenivået vårt. Dessverre har ikke forskerne funnet ut så mye om hvordan vi skal tenke og handle ennå, bortsett fra slike relativt banale ting som at det lønner seg å ha et positivt menneskesyn, være mer sosial, senke ambisjonsnivået og slutte å bekymre oss. Hvordan forskerne mener at vi skal gå fram for å sette dette ut i livet har jeg ikke helt forstått ennå. Jeg ser verdi i bekymring og diskusjon, i det å være kompromissløs med høye ambisjoner, og til tider sitte hjemme og bekymre meg over verdenssituasjonen. Forskningsresultater viser at lykkelige mennesker har en tendens til å se verden gjennom lyserosa briller. Med lyserosa briller, er det jo ingen grunn til å protestere på verdens tilstand. Ser verden lyserosa ut er det jo all grunn til å oppføre seg konformt i Arbeiderpartiets velferdssamfunn. I dokumentaren konkluderer vi med at det kan være lurt å beholde en viss skepsis hvis vi skal bekjempe konformiteten og klare å forbedre velferdssamfunnet. I følge Professor i psykologi, Norbert Schwarz ved University of Michigan, reagerer lykkelige mennesker som vanetenkere og baserer sine valg på allerede utprøvde rutiner. De analyserer ikke et problem, de forsøker ikke å finne nye løsninger. De lykkelige er stereotype i sine valg, mer konforme og til dels mer fordomsfulle. De mellomfornøyde er mer analytiske. Det er de som med systematisk tekning kommer med de nye løsningene på de alvorlige problemene, problemer som også kan dukke opp i Stoltenbergs sosialdemokratiske velferdsstat. «Hvor lykkelig går det an å bli?» sendes på TV2 mandag 16. januar klokka 22.30.