Jakten på Ole Brumms norske utleier

100 AKER WOOD (Dagbladet): - Hundremeterskogen på norske hender, heter det fra vår dype kilde innenfor et gyldendølsk forlag. Ooops, proo, vi begår her en pressesynd. Vi blåser kilden til tipset om at et norsk flagg er plantet i Verdens Viktigste Skog, at Hundremeterskogen for lenge siden ble kjøpt opp av en rik nordmann. Men slike tips må sjekkes ut.

I en liten bil med en Brumm-ekspert av en femåring i baksetet. På jakt etter sannheten bumper vi av gårde.

- Er det langt igjen, jeg er sulten som en bjørn, sier ekspertisen, som er klar over at tidspunktet på dagen for lengst er Fem på Elleve, og det er på høy tid med en munnfull.

Men vi har ikke tid. Akkurat nå.

Feil kart

Fordi: - Vi har kjørt oss bort.

- Bort, er det ikke bare å kjøre tilbake samme vei? svarer baksetet.

Ingen kommentar fra forsetet. Fordi kartet stemmer sikkert med terrenget, men vi som sitter foran i bilen, har feil kart, feil hoder og vi havner i feil skog, 84-meterskogen, der vi treffer en gårdsgutt.

- Unnskyld, er dette Hundremeterskogen?

Gårdsgutten tenker og svarer nølende ja. Vi glir i gjørma og finner ei grønn og ei rød bru.

- Her går det ikke an å kaste Brummpinner, vannet står stille, sier fageksperten surt.

Han har rett. Vi er blitt lurt, eller vi har lurt oss sjøl. Feil bru, feil folk. Vi kjører som Villere Dyr, men passer oss vel for ikke å dytte borti en Jagular. Så dårlig tid har vi ikke.

Ny skog, nye sjanser. Men feil igjen. Vi tar fram et medbrakt bildebevis; «Pooh-bridge, 500 yards» og viser dette til en hyggelig pubmann.

- No, jeg har ikke sett skiltet, men jeg vet om en pub som heter Gallipot, den ligger i Hartfield. Jeg tror de kanskje vet noe om denne brua. Takk.

Nå er det stille i baksetet. Lua på snei, soveteppe. Et fint Tenkested for små og viktige drømmer. Men vi har kjørt oss bort igjen. Kjør-Bort-Dagen er på hell, sola også. Siste mulighet. Vi må ringe «deepthroat»-kilden, som vi kan kalle Gro. Hun forklarer oss veien per mobile tellerskritt. Honning-enkelt. Men eksperten vil ikke våkne.

- Nå er vi i den ordentlige Hundremeterskogen, våkne.

Trøtte øyne, trøtt munn:

- Jeg har vært i nok skoger, jeg.

- Men vi har fått tak i fire gode Brummpinner!

Endelig

Det gjør susen. Vi ringer på en jernportklokke og får svar. På norsk. Og hun forklarer oss veien ned til brua.

- Se, pinnene flyter. Fort også, den beste brua, sier eksperten med et varmt høstsmil.

Farvel-og-Takk-for-en-Hyggelig-Dag.

Vi glemte nesten det viktigste, nyheten om at Hundremeterskogen nesten er på norske hender.

- Kjell Andenæs, Aker eiendom, stemmer det at du eier Hundremeterskogen, vi har lest det et sted.

- Har dere lest det i Brumm-årboka? På engelsk?

Ingen Brumm-mann

- Nei, på norsk, og der står det at din bror Mads bekrefter at du har kjøpt Hundremeterskogen?

Stille i den andre enden av røret.

- Mads har ikke den fulle detaljoversikten, jeg eier nok ikke Hundremeterskogen, men jeg eier faktisk halve Brummpinne-brua. Og for å komme dit må dere gå på en sti som ligger på min eiendom. Det er tolv år siden jeg kjøpte denne eiendommen.

- Kjøpte du den fordi du har et sterkt forhold til Brumm?

- Nei.

- Hva syns du om at mennesker kommer ned for å se på brua?

Andenæs antyder at han ikke setter pris på busslaster fra hele verden.

- Hvem eier den andre halvparten av den nyrestaurerte brua?

- Det er kommunen.

- Takk for praten.

- I like måte.