DJANGO: Christoph Waltz og Jamie Foxx spiller hovedrollene i Quentin Tarantinos Django Unchained. Foto: AP Photo/The Weinstein Company, Andrew Cooper
DJANGO: Christoph Waltz og Jamie Foxx spiller hovedrollene i Quentin Tarantinos Django Unchained. Foto: AP Photo/The Weinstein Company, Andrew CooperVis mer

Jakten på samtiden

Når 90-tallshelter som Tarantino ikke skuffer, blir jeg rolig inni meg.

Hvordan blir du gammel? Det er når alle referansene dine er gått ut på dato. Når du sitter i lunsjen, og alle de morsomme apropos-historiene dine tar utgangspunkt i filmer og serier som er tjue år gamle. Du står i suppekø i kantina, og sier «husker du «the soup nazi» fra Seinfeld?» Sjansen er stor for at svaret er negativt, og du bør ikke begynne å forklare.

Når du har bikket tretti år, er dette en problemstilling som melder seg med full kraft. Kulturen du har vokst opp med er i ferd med å bli avlegs, og du vet at du må reorientere deg for ikke å miste grepet. Tv-titting og generell kulturforbruk kan få et lettere panisk preg. Det blir litt uklart om oppdateringer på sosiale medier om (tv-serien) «Homeland» springer ut fra et ektefølt ønske om å dele noe flott med omverdenen, eller om det er et forsøk på å vise at du har fast grunn under føttene. Eller hva med: «'Girls' var kjempebra, flott at NRK3 viser den igjen nå.» I denne serien illustreres forresten den ene jentas nerdeaktige ubehjelpelighet ved at hun refererer til «Sex og singelliv».

Da er det deilig å puste ut, sette seg i kinomørket og se Quentin Tarantino. Å konstatere at han fortsatt holder nivået, er som balsam for en urolig sjel. Her lever 90-tallet i beste velgående: de utstuderte, nesten tilgjort finurlige dialogene, den ironisk overdrevne voldsbruken, de dvelende, nerdete komiske scenene - som nesten minner om Monty Python.

Det blir som et tre timers motivasjonsseminar der budskapet er: referansene dine er fortsatt gyldige, de har relevans og funker fortsatt i dag. Se! Selv de som er yngre enn deg koser seg!

Det er nok av eksempler på at det motsatte er tilfelle. Bare det at Ricky Gervais - som vel egentlig er et 2000-tallsfenomen - viser tegn på å bli slapp, gjør meg engstelig. Blant forfattere, musikere, komikere som var sentrale på 90-tallet, er det i det hele tatt få som står igjen som like sentrale i offentligheten i dag. Det er gått tjue år, og det å overleve og tilpasse seg en skiftende tidsånd, fra 90-tallets upolitiske, kjølig ironiske tilnærming, til «alvorstiåret» vi er inne i nå - er krevende, for å si det med Jonas Gahr Støre.

Da er det fint å roe seg ned igjen med å lese meldinger fra twitterprofilen «Modern Seinfeld»: Genuint morsomme plot for nye, tenkte Seinfeld-episoder - plassert i vår tid. På 140 tegn. Et perfekt kompromiss mellom nytt og gammelt.