Jakten på serberne

Hvem er egenlig serberne? Journalist Åsne Seierstad (30) tilbrakte et halvt år i Serbia på jakt etter svar. Resultatet er blitt en bok med fjorten portretter.

Mars 1999: NATO bestemmer seg for å bombe Jugoslavia fra lufta, for å tvinge president Slobodan Milosevic, serberen, til å stanse den etniske utrenskningen av albanerne i Kosovo. Norge, som medlem av NATO, er i krig for første gang siden annen verdenskrig. Åsne Seierstad hadde laget flere reportasjer fra Balkan for Dagsrevyen, hun vant til og med Gullruten for beste tv-reportasje i 1999. I februar i år dro hun til Beograd, med en idé om å skrive en bok med portretter av enkelte serbere. - Jeg reiste fordi jeg syntes man burde vite mer om et folk man har vært i krig med, forklarer Seierstad. - Jeg var nysgjerrig på hva som foregår oppe i hodene til folk, kanskje spesielt de på min egen alder. Bodde flere år til og fra i Russland mens hun studerte russisk, idéhistorie og statsvitenskap i Moskva.Hadde et halvt års praksisplass i ITAR-TASS, det russiske telegrambyrået.Dumpet tilfeldigvis bort i journalistikken og begynte å skrive for Arbeiderbladet (nå Dagsavisen).Jobbet i Dagsrevyen, først med innenriksstoff, seinere i utenriksavdelingen.Bodde et halvt år i Kina og studerte kinesisk.Studerer nå serbokroatisk ved Universitetet i Oslo.

Kom tomhendt

Resultatet er blitt boka «Med ryggen mot verden», som inneholder portretter av tretten enkeltpersoner og én familie. Seierstad har tilbrakt tid og hatt lange samtaler med blant andre en Milosevic-tro bonde, en opposisjonell journalist, en gateselger, en prest, en teatersjef og kona til en krigsforbryter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg hadde ingen avtaler da jeg reiste ned, jeg satset på å få kontakt med folk etter hvert. Og det fungerte, serberne er gjestfrie og hjelpsomme, det var alltid noen som kjente noen som kjente noen og så videre. Det vanskeligste var å få Milosevic-tilhengerne til å stille opp, de er skeptiske til vestlige journalister.

Sammen med Montenegro utgjør Serbia det som i dag kalles Jugoslavia. Slobodan Milosevic ble valgt til president i Serbia i 1989, og i 1997 til president i Jugoslavia. Etter grunnlovsendringer kan han sitte i to perioder til, fram til 2008. Presidenten i Montenegro, Milo Djukanovic, er i sterk opposisjon til Milosevic, mens presidenten i Serbia, Milan Milutinovic, støtter Milosevic. Om en uke, 24. september, har Milosevic utlyst valg i Jugoslavia. Det skal da holdes både presidentvalg, parlamentsvalg og kommunevalg.

- Blir gjenvalgt

- Milosevic blir gjenvalgt som president, selv om den sterkeste opposisjonskandidaten leder på meningsmålingene. Milosevic har stengt nesten alle uavhengige radio- og tv-stasjoner, og vestlige observatører er nektet adgang. I Serbia er det den som teller opp stemmene som vinner valget, sier Seierstad.

- Serbia er et land i dyp identitetskrise, som ikke vet hvor det hører til i verden, og menneskene der vet ikke hvor de hører til i samfunnet. Det er en sterk økning i psykiske problemer, og landet er på vei ned i dyp sosial nød. For ti år siden sto Serbia ganske sterkt økonomisk i forhold til resten av Øst-Europa, jeg møtte folk som pleide å reise på ferie til Paris for bare få år siden, men som nå ikke hadde råd til kjøtt. Historisk er det få andre land som har opplevd et tilsvarende fall på så kort tid. Folk har resignert. Milosevics solide posisjon kommer av at opposisjonen ikke greier å samle seg.

- Og det blir bare verre og verre, jeg merket det bare på de månedene jeg var der. Forhåpentligvis klarer opposisjonen å mobilisere litt ståpåvilje i forbindelse med valget.

Under jorda

Et av portrettene i boka er av journalisten Bojana Lekic (33), redaktør for den uavhengige radio- og tv-stasjonen B2-92. Bojana jobber opptil seksten timer i døgnet, glemmer å spise, sover for lite og har mottatt trusler. Foreldrene hennes frykter at datteren skal bli drept på grunn av sitt engasjement.

Bojana sier i boka at hun skal hvile ut når Milosevic går. Først da kan hun begynne å leve.

- B2-92 ble stengt mens jeg var i Beograd, og redaksjonen gikk under jorda. Da jeg snakket med Bojana nylig var hun motløs og sliten.

Religiøs vekkelse

Milosevics regime har kneblet den uavhengige pressen i Serbia og kontrollerer det meste av informasjonen som når ut til folk. -

Serbia har Europas strengeste medielov, og hatet til Vesten preger de statlige kanalene. Milosevics tilhengere, som for eksempel bonden jeg intervjuet, var overbevist om at amerikanerne planlegger å okkupere hele Serbia for å sikre seg landets rikdommer. Mens opposisjonen er skuffet over Vesten - de føler seg forrådt og glemt. Og en samstemt opposisjon mener at sanksjonene mot Serbia er feilslåtte fordi Milosevic bruker dem i propagandaen som et eksempel på hvordan Vesten vil isolere Serbia. Landet vender seg innover og det skaper grobunn for nasjonale myter.

Den unge presten Sveta er et annet av portrettene. Seierstad følger ham noen uker, og overværer ordinasjonen hans.

- Det går en religiøs vekkelse over Serbia. Det er moderne å gå i kirken, og klostrene opplever en enorm søkning. Folket orker ikke å forholde seg til det korrupte og kriserammede landet.

Skrev for vennene

Åsne Seierstad hadde vennene sine i Norge i tankene da hun skrev «Med ryggen mot verden».

- Jeg tenkte ofte på hvem jeg egentlig skrev denne boka for. Ikke for balkaneksperter og forskere, men vennene mine, som driver med helt andre ting. Jeg forsøkte å bare skrive det jeg så og hørte og tone ned min egen tilstedeværelse.

Skepsisen til vestlige journalister er utbredt i Serbia. I forordet til boka refererer Seierstad til naboen sin, som beskriver utenlandske journalister i Serbia på denne måten:

«Dere er som klumsete teaterkritikere. Dere fomler dere inn i teatret halvveis inn i andre akt, lager masse bråk og så prøver dere å gjette hva stykket, som dere knapt har sett, handler om. Så skriver dere en artikkel med selvsikker penn.» I «Med ryggen mot verden» får serberne selv fortelle hvordan livet i det isolerte landet er.

BOKAKTUELL: Åsne Seierstad bodde et halvt år i Serbia for å finne ut hvordan det står til med folket i landet. Til tross for en uttalt skepsis til vestlige journalister, fikk hun komme nært innpå livet til intervjuobjektene sine.