Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

jakten på U2

BONO SITTER ALENE

på trappa. Det er ettermiddag og Dublin er høstkald. Sola henger lavt over havneområdet Hanover Qay. Bono varmer hendene på en kopp kaffe.

Inne venter de tre andre - Edge, Larry og Adam - på at øvingen skal starte. Bandets ellevte album, «How To Dismantle An Atomic Bomb», er ferdig. Nå skal reportoaret til turneen neste år planlegges og øves inn. Det er mye som skal ordnes, det er mange meninger.

Men først har altså Bono noe han vil fortelle. Om albumet. Han vil fortelle oss om drivkraften. Om å skulle levere varene etter 25 år som frontfigur i verdens største rockeband. Om å stå der, i studioet, og tenke: «Hva i alle verden gjør vi nå?»

BONO SETTER

seg godt til rette i døråpningen. Han retter litt på skinnjakka. Så kikker han opp gjennom solbrillene sine. De er grønne i dag.

-  Det er lett å få ting til å høres veldig bra ut, begynner han.

Han prøver seg på den varme kaffen.

-  Det er lett å lage veldig god musikk, å lage fine sanger. Det kan vi, fortsetter han.

-  Men veldig bra er fienden til perfekt . Forstår du meg?

-  Jeg tror det ...

Bono ser ikke helt overbevist ut. Han ser litt alvorlig ut.

-  Ok, hør. Du forlater ikke hjemmet ditt i et år for noe som er veldig bra . Du drar ikke fra kone og barn for noe som er ganske godt . Skjønner du? Veldig bra er fienden til perfekt .

Han kikker opp igjen.

-  Dette albumet ...

Nå smiler han.

-  Dette albumet er perfekt.

VERDENS STØRSTE

band var tilbake. Singelen «Vertigo» hadde allerede blitt spilt på radioen en stund. Ryktene sa at «How To Dismantle An Atomic Bomb» var U2 slik verden kjente dem fra begynnelsen av karrieren. «U2 har ikke hørtes mer U2 ut siden «The Joshua Tree», hadde vi lest i musikkmagasinet Q - den eneste publikasjonen i hele verden som hittil hadde fått intervjue bandet i forbindelse med det nye albumet.

-  Og de ser ut til å bli de eneste også, var beskjeden vi hadde fått fra plateselskapet i Norge.

Det var derfor ikke med store forhåpninger vi hadde satt oss på flyet til Dublin, byen hvor Larry Mullen Jr. (42), David «Edge» Evans (43), Adam Clayton (44) og Paul «Bono» Hewson (44) vokste opp. Byen som de fortsatt er en del av, byen de fortsatt elsker.

Og som fortsatt elsker dem.

Det siste hadde vi merket allerede i taxien på vei fra flyplassen inn til byen.

Det var sjåføren Enda Demseys (65) siste tur for kvelden. Han var på vei til øvelse med koret sitt.

-  Så dere skal skrive om U2? Jeg pleide å synge sammen med Bob, Bonos far, fortalte han.

-  Vi fremførte musikalen «Oklahoma» sammen en gang, på skolen hvor Bono gikk da han var liten. Bob var en fantastisk mann. Han døde dessverre for noen år siden, sa taxisjåføren, før han slapp oss av i regnet.

VI HADDE VISST

det med Bonos far, Bob Hewson. Det hadde vi lest om på forhånd. Vi hadde lest om hvor hardt det hadde vært for Bono å miste ham den augustdagen for tre år siden. Og om hvordan det hadde preget innspillingen av det nye albumet.

-  En bombe gikk av da han døde og jeg ante ikke hvordan jeg skulle takle det, hadde vi lest Bono si i intervjuet med Q.

Vi visste også at to av sangene på albumet handlet om temaer knyttet til farens død.

It\'s you when I look in the mirror, it\'s you when I pick up the phone , hadde vi lest at han sang.

Vi hadde hørt om Bonos flyturer hjem fra turneen i England for å våke ved farens seng. Vi hadde lest om knekken hans etter at my old man døde. Og vi hadde fått med oss at han begynte å drikke tett, at han stakk til Bali på impuls og prøvde å rømme fra noen vanskelige runder med seg selv.

Vi hadde også visst at «How To Dismantle An Atomic Bomb» på mange måter var et resultat av en tøff epoke i Bonos liv. At det kanskje var U2s mest personlige album noensinne. At de hadde jobbet beinhardt og brukt over to år i studio. Og at det var nettopp derfor at Bono nå var så fornøyd.

Men vi hadde, ærlig talt, aldri trodd at vi skulle få høre ham si det selv.

DET VAR

ikke det at vi ikke prøvde. Vi dro på nattklubber hvor Bono og resten av bandet visstnok vanker. Prøv Lilly\'s Bordello, sa noen. Der var de ikke. Andre mente puben The Docks kunne være en mulighet. Den var stengt. Vi tok turen ut til Killiny Hill, ute ved sjøen. I det fasjonable boligstrøket, mellom huset til Van Morrison og den kanadiske ambassaden, fant vi Bonos store hus. Vi hørte barna hans leke bak de høye gjerdene. Ja, det er nesten litt pinlig nå i ettertid, men vi ringte til og med på døra hans. Kanskje var han der inne, sammen med kona si, Ali, som han har vært sammen med siden de var tenåringer. Kanskje var han ikke hjemme i det hele tatt. Han lukket i hvert fall ikke opp.

Vi dro til musikkforretninger. Vi snakket med unge, med gamle. Noen hadde sett Edge kjøre forbi i bilen sin, men det var nok et par uker siden. En annen hadde ikke sett noen av dem, men han var kompis med en som kjente hun som hadde gifta seg med bestevennen til Bono.

Vi snakket med med en aldrende mann som hadde nektet Bono jobb i platesjappa i 1979 fordi han var «sånn en ufordragelig type».

-  Men det bryr han seg vel ikke om nå, la han til.

-  Bono er multimillionær. Jeg står i en kjeller og selger U2-bootlegs.

Vi tok til og med inn på Clarence Hotel. Dublins fineste og dyreste, eid av Bono og Edge. Men de var ikke å se.

Til slutt hadde vi bare én sjanse igjen - bandets studio i Hanover Quay.

DET ER HELT STILLE

på de støvete grusveiene mellom betongbygningene. Noen bygningsarbeidere drikker kaffe og røyker. En måke flyr forbi og maser. Den får ingenting.

Brian Kiernan (24) sitter i bilen sin og spiser lunsj. Arbeidsplassen hans de siste månedene har vært på tomta ved siden av U2s studio.

-  Det har ikke vært aktivitet her på et par uker nå, sier han.

Men fansen har likevel fortsatt å komme. Noen med en drøm om å få se heltene sine. Noen med et ønske om å få et blikk fra Bono gjennom bilruta, kanskje til og med en autograf. De fleste får ingenting. De fleste ender opp med å skrive en hilsen på veggen. Vi leser «U2 love 4ever, from Greece, Ionanna» og «I told you I\'d be back. Vinnie.»

-  Noen sitter her i flere dager og bare venter. Det hender visst at Bono eller Edge kommer ut og hilser på fans. Jeg har hørt at det har skjedd, forteller Brian.

-  Har du sett dem selv?

-  Nei, aldri.

-  Hvor stor sjanse tror det er for å møte U2 her i dag?

-  I dag? Nei, den er nok liten. Jeg vet ikke om de er i byen en gang. De kan jo være hvor som helst i verden. Dessuten har jeg hørt at de skal rive hele studioet snart. De har visst planer om å flytte litt lenger nedover elva.

I EN LITEN RØD

og hvit vogn står Susan Holmes (28) og lager burgere til bygningsarbeiderne.

-  Jeg har ikke sett dem på en uke eller to, sier Susan.

Fra vinduet i vogna har hun utsikt til murbygningen som huser U2s studio.

-  Det er ikke så mange som kommer og spør om veien til studioet heller lenger. I sommer var det en del fans her, sier hun.

-  Har U2 kjøpt burgere her? vil vi vite.

Susan smiler. Hun kikker på sin bror, James Hamilton (35), som står utenfor. Det er han som eier vogna. Nå ser han litt hemmelighetsfull ut.

-  Bonoburger, sier han.

-  Vi kaller den bare Bonoburgeren. Den består av ost, bacon og egg. Det er sånn han vil ha den.

BONOBURGEREN

står ikke på menyen på skiltet bak Susan inne i vogna. De er ikke sånn, irene. Folk er folk, liksom. Uansett. Nesten uansett, i hvert fall. Selv om U2-medlemmene kan bevege seg ganske uforstyrret rundt omkring i Dublin, er det på en måte litt stas likevel - selv om det ikke er lov å si det høyt.

-  Ser du den høye bygningen der?

Susan lener seg ut av vogna og peker på et høyt leilighetsbygg på andre siden av elva.

-  Bono har kjøpt den øverste leiligheten, sier hun.

Hun forteller om videoinnspillinger som er gjort i området, om coverbilder som er tatt her.

-  Hvorfor? spør vi.

Det er storebror som svarer.

-   The docks , vet du. Båtene kommer inn her, opp elva. Det er en spesiell stemning her. Dette er Dublins hjerte, sier han.

-  Jeg tror de blir inspirert av å være her.

WOW! SE DER!

En svart Mercedes kommer rullende oppover grusveien og stopper utenfor den lange betongveggen som skjuler studioet.

-  Det er Joe O\'Herlihy, hvisker Michael O\'Shea (17).

Han sitter på en benk like ved inngangen til U2s studio sammen med venninna Marie Mullers (18). Han har med seg gitaren sin. Han har vært U2-fan i seks år og «liker måten Edge behandler gitarer på».

-  Joe O\' Herlihy er lydtekniker, forklarer han.

-  Det er han som pleier å være med på turneene.

-  Hva gjør han her i dag?

-  Vi har hørt at de skal øve her i dag. Jeg kjenner en som kjenner en, skjønner du. Jeg tror sjansene er gode, sier Michael.

Han har vært utenfor studioet flere ganger tidligere. Noen ganger har han sittet der i timesvis. Ventet og ventet.

-  Men jeg har aldri sett Bono, sier han.

-  Jeg har forsåvidt aldri sett noen av de andre heller.

Han ringer en kompis og forteller at han har sett lydteknikeren komme.

-  Nå bør du se å pelle deg ned hit, sier Michael og avslutter samtalen.

Han tar gitaren ut av kassa. Han spiller litt. Vi registrer at han har litt å gå på.

-  Spiller du i band? spør vi.

-  Jeg spiller i et band som heter U2, sier han.

-  Mitt navn er Edge, legger han til.

Marie ser drømmende ut.

-  Alt jeg trenger er et blikk fra Bono.

DET GÅR

noen minutter. Det kommer flere biler. Snart er hele gata full. Folk går inn i dørene i murbygningen. Vi kjenner ikke igjen noen av dem.

Men så, etter en liten stund, kommer det en sølvgrå, lekker gammel Mercedes glidende oppover gata. Gjennom vinduet ser vi ham, vinkende, smilende. Han kjører alene.

-  Det er Edge, sier Michael.

-  Det er faen meg Edge, sier han.

En stor port går opp, og bilen forsvinner inn i en garasje.

Det går ti minutter til uten at det skjer noe. Så kommer det en bil til. Vi ser garasjeporten åpne seg igjen idet Adam Clayton glir forbi og forsvinner inn i det samme hullet.

Det er nesten så man skulle tro at det hele var regissert, at det var en planlagt scene. For bare et par minutter seinere kommer han som for 28 år siden hang opp en lapp på skolen og søkte etter medlemmer til bandet sitt. Larry Mullen Jr. kjører fort forbi i en liten svart sportsbil.

-  HELT

, helt sinnsykt, sier Michael.

Han har vært stille en stund. Nå sitter han der på benken sammen med Marie og venter på at det skal skje, det han har drømt om, men ikke helt turt å tro på.

Det går ti minutter til, det går et kvarter. Så kommer han.

Bono suser oppover grusveien i en svart BMW. Han har solbriller på. Håret ligger bakover. Han passerer Susan og James\' rullende kjøkken, han passerer Michael og Marie. Han stopper ikke før han står utenfor garasjeporten som er i ferd med å gli opp for fjerde gang.

Vi går bort til bilen. Bono ruller ned vinduet. Vi sier hei. Han ser litt overrasket ut.

-  Norway? Oh. That\'s cool, sier han.

-  Gi meg fem minutter, så skal jeg komme ut til dere.

SÅ SITTER

vi der, på trappa, alene ved siden av verdens kanskje største rockestjerne, en ettermiddag i november - bare få uker før albumet skal verdenslanseres. Marie har fått autografen på iPoden sin, Michael har plutselig fått en mye mer verdifull gitar.

Bono drikker kaffe og prøver å forklare oss hvorfor det ennå er litt tidlig å si om «How to Dismantle an Atomic Bomb» er U2s beste album noensinne, om det er bedre enn «Joshua Tree», bedre enn «Achtung Baby».

-  Du vet, det tar tid å vurdere sånne ting, sier han.

-  Det vil nok gå et par år før dere i pressen kan slå det fast. For det er jo dere som bestemmer sånne ting ...

-  Hva tror du selv, da?

-  Det er i hvert fall vår beste samling låter noensinne. Men, som sagt, det vil ta en stund før vi kan si at det er helt der oppe, om det er et album som vil skrive seg inn i historien.

Han snakker om The Clash, om «London Calling». Han nevner til og med The Beatles.

-  Men det er jo uansett ikke jeg som skal vurdere det. Det er dessverre ikke jeg som bestemmer. Selv om jeg skulle ønske at det var det!

BONO

smiler og ler. Han er tydelig fornøyd om dagen. To år har det tatt å spille inn albumet som nå er ferdig, og til våren skal U2 på verdensturné igjen. Bono forteller at Oslo er blant byene som skal besøkes.

-  Ja, vi kommer til sommeren, lover han.

-  Vet du hva? Jeg har faktisk hørt på en del norske band i sommer. Skal vi se ... Jeg kommer ikke på hva de heter, noen av dem var ganske gode ... Uansett: Det var Helena Christensen som sendte dem til meg.

-  Helena Christensen?

-  Ja, jeg er alltid ganske oppdatert på skandinavisk musikk, for hun sender meg alltid plater med nye interessante band som hun mener jeg bør få med meg.

Helena Christensen er altså den danske modellen. Bono og Helena har kjent hverandre lenge.

-  Ja, hun er en god venninne. Jeg har kjent henne i over ti år. Hun er venn av familien.

Han prøver hardt å komme på hvilke norske band han har hørt på.

-  Du tenker altså ikke på dine åttitallskolleger i a-ha? spør vi.

-  Hehe. Nei. Hva skjer egentlig med dem? Jeg så Duran Duran gjorde comeback nylig, så det er kanskje på tide for a-ha også?

-  De har vel på en måte allerede gjort det ...

-  Har de?

BONO REISER

seg og sier at han desverre må gå inn til de andre, at de venter på ham. Han går inn, men snur seg i døra. Han vil vite om vi skal være i Dublin en dag til. Han har noen utesteder han gjerne vil anbefale.

Vi sier ingen ting om kvelden før, om Lilly\'s Bordello. Vi sier heller ingen ting om turen ut til Killiny Hill og huset hans, der vi ringte på døra.

-  Hvor treffer vi dere i kveld? spør vi.

Han smiler.

-  I senga.

NORWAY? OH, THAT\'S COOL: Han er blitt 44 år og skjeggstubbene er mer grå enn svarte. Men Bono har fortsatt langt hår, han har fortsatt ringer i ørene - og han er fortsatt sjefen i verdens største rockeband. FREDAG møtte ham utenfor U2s studio i Dublin i forrige uke.
BOYS: U2 gir ut sitt første album, «Boy», i 1980. På dette pressebildet er Bono og Adam Clayton 20 år., Edge er 19 og Larry Mullen Jr. er 18.
A BEAUTIFUL DAY: I døråpninga utenfor U2s studio i Dublin får Marie Mullers og Michael O\'Shea to minutter i himmelen.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media