Jakten på varslerne

Når Europa svikter, overrasker Latin-Amerika i dramaet rundt Snowden.

NYE STEMMER: «Mens Europa er i ferd med å undergrave sin egen troverdighet i menneskerettsspørsmål, har en ny aktør trådt fram i kjølvannet av forfølgelsen av Snowden og de andre varslerne: Latin-Amerika», skriver kronikkforfatteren Foto: AP / Scanpix
NYE STEMMER: «Mens Europa er i ferd med å undergrave sin egen troverdighet i menneskerettsspørsmål, har en ny aktør trådt fram i kjølvannet av forfølgelsen av Snowden og de andre varslerne: Latin-Amerika», skriver kronikkforfatteren Foto: AP / ScanpixVis mer
Meninger

3. juli 2013. Bolivias president Evo Morales er på vei over Europa i sitt Air Force One, når flykapteinen får inn en rekke urovekkende meldinger. En etter en varsler Portugal, Spania, Italia og Frankrike at Morales' fly verken får lande for å fylle drivstoff eller fly over de fire NATO-landenes territorier. I noen minutter er situasjonen direkte livsfarlig for den bolivianske presidenten og hans mannskap.

«Noen» hadde tipset spanske myndigheter om at Edward Snowden hadde sneket seg om bord i det bolivianske flyet. Den unge amerikanske CIA-medarbeideren forlot sin luksuriøse tilværelse på Hawaii for et liv på flukt, for å varsle verden om et amerikansk spionasjeprogram ute av kontroll. For Evo Morales ble redningen en landingstillatelse i Wien. Snowden sitter fortsatt fast på flyplassen i Moskva, foreløpig uten mulighet for å komme seg til Venezuela, som har tilbudt asyl. Dette var første gang et presidentfly ble tvunget til å nødlande under slike omstendigheter. Ikke engang Chiles fascistdiktator Augusto Pinochet opptrådte med en slik brutalitet og forakt for internasjonale konvensjoner, da europeiske diplomater snappet politiske venstreaktivister ut av diktatorens klør midt i den chilenske hovedstaden på 70-tallet og fløy dem ut.

Selvfølgelig er dette pinlig for Europa, som er vant til å bli sett på som en nødhavn for verdens forfulgte og er selve arkitekten bak reglene for respektfull sameksistens mellom verdens nasjonalstater. Presidenten for EU-parlamentet, Martin Schulz, definerte USAs spionasje mot Europas regjeringer og borgere som «KGB-metoder», kalte behandlingen av Evo Morales «latterlig og uakseptabel», og mer enn antydet at Europa heller burde gitt Snowden asyl. For oss er spørsmålet hva våre regjeringer setter øverst: Borgernes rett til et privatliv, slik det fastslås i artikkel tolv i FNs menneskerettserklæring? Eller den amerikanske statens rett til å krenke den? For Snowden kan det stå om liv eller død, selv om USAs myndigheter forsøker å overbevise verden om at de ikke vil sette en dødelig giftsprøyte i den unge amerikaneren, om han blir utlevert. Men mens Europa er i ferd med å undergrave sin egen troverdighet i menneskerettsspørsmål, har en ny aktør trådt fram i kjølvannet av forfølgelsen av Snowden og de andre varslerne: Latin-Amerika. Selvfølgelig er de latinamerikanske venstreregjeringene, som nå har etablert sine land som potensiell frihavn for Vestens forfulgte dissidenter, ikke uten egeninteresser eller egne svin på skogen med tanke på menneskerettigheter, slik Europa og USA heller aldri var det i sine glansdager. Men utviklingen er ikke mindre historisk av den grunn.

Fenomenet kom først til overflaten da det venstreorienterte Ecuador innvilget asyl til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange i fjor. Da jeg intervjuet Assange i den ecuadorianske ambassaden i London tidligere i år, hadde den britiske regjeringen noen måneder tidligere truet med å storme ambassaden for å arrestere og utlevere ham.Og mens amerikanske politikere åpent oppfordret til drap på Assange, advarte vestlige medier Ecuador om økonomiske sanksjoner med katastrofale konsekvenser om landet ikke utleverte ambassadeasylanten. Den gang var det en krass tverrpolitisk uttalelse fra Sør-Amerikas ledere som skremte britene til en pinlig retrett.

Men egentlig begynte Latin-Amerika veien mot posisjonen som selvstendig aktør i menneskerettssammenheng flere år tidligere. Ved avsløringen av CIAs hemmelige torturflyginger var 54 land over hele verden involvert. Få så den gang ut til å legge merke til at Latin-Amerika var den eneste delen av verden som ikke var involvert. Et historisk tilbakeblikk viser hvor oppsiktsvekkende dette skiftet er:Ifølge Cambridge Universitys utgivelse «History of the Cold War» drepte, torturerte og bortførte Latin-Amerikas USA-allierte militærdiktaturer flere ikkevoldelige dissidenter enn kommunistdiktaturene i Øst-Europa mellom 1962 og Den kalde krigens slutt. At regionen som for få tiår siden var Vestens største torturkammer, i dag er eneste område fritt for CIAs torturflyginger, og samtidig også er alene om å tilby sitt territorium som frihavn for Vestens forfulgte varslere, er et betydelig historisk brudd.

Det stopper imidlertid ikke der. Det er nå mer enn 60 år siden general Franco, med Hitlers hjelp, nedkjempet Spanias folkevalgte venstreregjering og innførte et blodig fascistdiktatur. Men fortsatt nekter det spanske regjeringspartiet PP, som ble stiftet av en minister fra Franco-diktaturet, ethvert rettsoppgjør. Det til tross for at hele Spania kjenner til massegravene, der hundretusenvis av ofre ligger begravet. Dessverre, sett fra et europeisk perspektiv, er det ikke vestlige regjeringer, menneskerettighetsorganisasjoner eller EU, som gir de pårørende håp om rettferdighet, men Argentina. En rekke spanjoler har det siste tiåret reist til Argentina for å få argentinske domstoler til å ta opp sakene deres. På samme måte som enkelte chilenere i sin tid gikk til europeiske rettsinstanser for å få forbrytelsene til Chiles høyreekstreme Pinochet-diktatur tatt opp.

Kanskje kommer verken Assange eller Snowden seg til Latin-Amerika. Kanskje må de betale for sine avsløringer med et liv på flukt eller i fangenskap under de samme umenneskelige forhold som WikiLeaks' informant Bradley Manning har lidd i USA. Men de latinamerikanske venstreregjeringene, som har kommet til makten i kjølvannet av Venezuelas Hugo Chávez på 2000-tallet, har uansett vist at det går an å sette menneskerettigheter over hensynet til USAs maktelite. Så er det opp til Europa og Norge om våre regjeringer velger linjen til Martin Schulz, eller, slik det ser ut til foreløpig, lukker øre og øyne og villig gjør seg til medskyldige i det foreløpig største statlige overgrepet mot privatlivet til Vestens borgere i nyere historie.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.