STÅR ANSVARLIG: Barack Obama tar ansvaret for USAs militæraksjoner og virkemidlene de bruker. «Dette var Fox News' budskap: Drapet på Osama bin Laden var det entydige, gjendrivelige beviset på at tortur virker», skriver artikkelforfatteren. Foto: Larry Downing / Reuters / NTB Scanpix
STÅR ANSVARLIG: Barack Obama tar ansvaret for USAs militæraksjoner og virkemidlene de bruker. «Dette var Fox News' budskap: Drapet på Osama bin Laden var det entydige, gjendrivelige beviset på at tortur virker», skriver artikkelforfatteren. Foto: Larry Downing / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Jakten på bin Laden

Når demokratiet forsvarer seg mot fiendene sine, skal det være en sammenheng mellom mål og midler

Natt til 2. mai 2011 ble jeg vekket klokken fire om morgenen på et hotell i Rochester av en SMS fra søsteren min. «Så fantastisk det må være å være i USA akkurat i dag!» sto det. Jeg slo på TV-en med en gang. På Fox News annonserte nyhetsvertinner med unaturlig store munner og hesteaktige vrinsk en triumf av verdenshistoriske proporsjoner.

Få timer tidligere hadde amerikanske spesialtropper trengt inn i et privat hjem i Pakistan og skutt ned en aldrende, gråhåret mann rett foran øynene til konene og barna hans. De la den istykkerskutte kroppen i en likpose og dumpet deretter liket som en annen avfallssekk i Det indiske hav. Osama bin Laden var død og den frie verden jublet.

I de neste timene formet det seg en storslått hyllest til de virkelige seierherrene i krigen mot terror: ikke president Obama, selv om det var på hans vakt Osama endelig ble funnet. Hyllesten var myntet på forhenværende president George W. Bush og forsvarsministeren hans, Donald Rumsfeld, som sammen med visepresident Dick Cheney hadde annonsert at nå tok Amerika av seg silkehanskene når det gjaldt forhørsmetoder i jakten på terrorismen. Dette var Fox News? budskap: Drapet på Osama bin Laden var det entydige, ugjendrivelige beviset på at tortur virker.

Mens jeg betraktet skjermen gjorde jeg et tankeeksperiment. Hva om de allierte hadde skutt ned alle toppfigurene etter seieren over Nazi-Tyskland i andre verdenskrig? Skutt alle sammen, fra Göring til Himmler, sydd dem inn i likposer og dumpet dem i Østersjøen? I stedet ga de dem en rettssak med anklagere, forsvarere, jury, upartiske dommere og alt det som hører med i en demokratisk rettsstat. Det var komplisert og tidkrevende og ga nazistene en talerstol midt i en nasjon som helt klart var beseiret, men hvor nazismen fremdeles hadde millioner av sympatisører. Hva i all verden var det de tenkte på?

Eller hva med Adolf Eichmann, hovedansvarlig for deportasjonen av millioner av jøder til utryddelsesleirene? Israelske agenter fant ham i Buenos Aires, pågrep ham på åpen gate, tok ham med til Israel og stilte ham for retten.

Hvorfor gjorde de ikke bare det innlysende: skjøt hodet hans i småbiter, la ham i en body bag og dumpet ham i Sør-Atlanteren? Hallo! Var de fullstendig hjernedøde?

Nei, de var bare mennesker som tenkte i overensstemmelse med det demokratiet hvis overlevelse de kjempet for. De hadde den ideen, som vi kan kalle enkel, naiv, misforstått og i alle fall kategorisk umoderne, at når demokratiet forsvarer seg mot fiendene sine, skal det være en sammenheng mellom mål og midler. Man kjemper ikke for demokratiet med et mord i en bakgård. Man kjemper for demokratiet i en rettssal. Det kan godt være at det ikke er alt en etterretningstjeneste foretar seg som tåler flombelysning mens det pågår. Men når kampen endelig avgjøres skjer det i full offentlighet.

Demokratiets sterkeste våpen, livsnerve, ja, selve dets eksistensberettigelse, er åpenhet. Det demokratiet ikke handler om er blodhevn, øye for øye, tann for tann; gjengjeldelsens selvdestruktive spiral.

Det var et sterkt demokrati, fullt av selvtillit, som skapte Nürnberg-prosessene. Det var et sterkt demokrati som lot prosessen mot Eichmann foregå i en rettssal og ikke i et torturkammer. Dette demokratiet finnes ikke lenger. I stedet opplever vi et defensivt, rådvilt og presset demokrati som slipper de bærende prinsippene sine i kampen mot noen fiender som, i sammenlikning med det tjuende århundrets store utfordrere, er småfisk. Og la oss helt blasfemisk slå fast denne kjensgjerningen: Osama bin Laden var en liten fisk. Sammenliknet med Himmler, Eichmann og Goebbels, oppfinnere av det industrialiserte massedrapet, var Osama bin Laden bare en beskjeden håndverker. Tvunget av omstendighetene, først og fremst mangelen på midler, var han nødt til å utvikle en viss fingerferdighet da han åpnet den lille boden sin ved den dødens landevei hvor nazismens og kommunismens konvoier tidligere hadde dratt forbi lastet til randen med lik.

Når Osama bin Laden kunne vokse til slike verdenshistoriske dimensjoner som han fikk lov til i tiåret etter 11. september skyldes det først og fremst motstandernes inkompetanse. Osama bin Laden må ha tilbrakt de siste ti årene sine stadig måpende over sine fienders dumhet. Den var så monumental at den til og med endte med å overskygge hans egen. Amerikanerne ga ham alle kort. Og han mistet alle sammen på gulvet.

CIA mottok flerfoldige advarsler om et forestående angrep i månedene opp mot 11. september. De valgte å overhøre dem. Bin Laden skrev testamentet sitt da flukten hans hadde tatt ham til Tora Bora-fjellene. Han var overbevist om at han var ferdig. Amerikanerne lot ham unnslippe. De trampet den ene nasjonen etter den andre flat i jakten på ham. De torturerte tusenvis og myrdet titusenvis. Hele samfunn kollapset for øynene på dem uten at de i sin udugelighet ante hva de skulle gjøre. Hver eneste av handlingene deres var en rekrutteringsvideo for al-Qaida.

AGENT: Jessica Chastain spiller hovedrollen som CIA-agenten Maya i Kathryn Bigelows «Zero Dark Thirty». Foto: United International Pictures
AGENT: Jessica Chastain spiller hovedrollen som CIA-agenten Maya i Kathryn Bigelows «Zero Dark Thirty». Foto: United International Pictures Vis mer

Men bin Laden var terrorist, ikke en politisk tenker. Han kunne ikke komme på noe annet svar enn å sende nok en lastebil full av sprengstoff inn på et marked og sprenge trosfellene sine i luften. Den effekten han i sin politiske ukyndighet hadde forventet inntraff selvsagt ikke. De muslimske massene reiste seg ikke i en troskrig mot Vesten, og når det sivilisasjonenes sammenstøt som alle, fra teoriens opphavsmann, den amerikanske statsviteren Samuel Huntington til Danmarks kvasiintellektuelle utenriksminister Per Stig Møller hadde forutsagt, likevel uteble, skyldtes det utelukkende den alminnelige muslims sindighet og sunne fornuft. Den muslimske verden gjennomskuet al-Qaida og terrorgruppen forble et marginalisert fenomen gjennom hele årtiet, ute av stand til å levere annet enn et nålestikk, samtidig som den amerikanske militærmaskinen hamret løs på Sentral-Asia og halve Midtøsten.

I mellomtida fortsatte jakten på bin Laden. I torturkamre verden over, CIAs såkalte black sites ble skyldige og uskyldige om hverandre nådeløst torturert. Den eneste retningslinjen var at om de ikke svarte på spørsmålet om bin Ladens gjemmested var det ikke fordi de ikke visste hvor han var, men fordi de ikke hadde hatt hodet lenge nok under vann. Som bevis på den anvendte torturmetodens imponerende effektivitet kom svaret boblende opp fra bunnen av et badekar etter ti år.

Kathryn Bigelow, regissøren bak «Zero Dark Thirty», historien om jakten på Osama bin Laden, sto overfor en av filmhistoriens mest utfordrende oppgaver. Hvordan gjør man helter av en gjeng inkompetente psykopater?

Som hovedperson velger man en vakker kvinne, som bortsett fra en viss stålsatthet er blottet for personlighet, og lar henne holde kjeft i de to og en halv timene filmen varer. Så gir man henne rødt hår for å antyde temperament og en vidunderlig, nesten gjennomsiktig, hudtone for å antyde en viss skrøpelighet. Man gir henne to ansiktsuttrykk. I den første halvdelen av filmen, som utspiller seg i forskjellige torturkamre, har hun, konfrontert med de krypende møkk- og blodinnsmurte ofrene for amerikansk rettferdighet et lettere befippet uttrykk i ansiktet, som om hun nettopp har oppdaget at hun har fått mensen og glemt å ta med seg tamponger. I den andre halvdelen av filmen er det bare den stålsatte underkjeven hennes som snakker.

Nå er det jo filmhistoriens mest langtrukne detektivhistorie Bigelow forteller, og vi vet alle sammen at den tidligere så karismatiske bin Laden så heller møllspist ut da han, etter ti års klønete jakt omsider ble gjennomhullet. Ikke Maya, som hovedpersonen i filmen heter. Hun kommer alltid rett fra frisøren, med luftige, løse lokker flommende nedover ryggen, og bevarer ungpikehuden fra første til siste torturbilde. «Sex and the City» møter Abu Ghraib. Tortur holder deg ung, må et av filmens uoffisielle budskap være. Man kan jo lett forestille seg at Jessica Chastain, som spiller den kvinnelige hovedrollen og som allerede har opptrådt i reklamer for en Yves Saint Laurent-parfyme som heter Manifesto, også kunne vært med på å lansere en Tortur antirynkekrem. «Ren tortur for huden din, men den virker!»

Filmens siste bilde viser en dekorativ tåre som triller nedover kinnet til Maya. Osama bin Laden er død. Hun sitter helt alene og forlatt i et digert Herkules troppetransportfly. Piloten spør hvor hun vil, og hun kan ikke svare. Kanskje hun har gått seg vill i sitt eget liv, nå som det har mistet det noe begrensede formålet sitt; å drepe et annet menneske. Kan torturbødler også få posttraumatisk stress-syndrom?

Jeg var i alle fall helt på randen av å bli rørt da jeg så den blinkende tåren på Jessica Chastains nydelige hud. Jeg fikk lyst til å gå inn i lerretet og legg en trøstende hånd på den smale skuldra hennes: «Ikke fortvil, kjære Maya, du vil få et liv etter Osama bin Laden. Det blir bruk for deg i den neste krigen, i Pentagon eller i ett av de private sikkerhetsselskapene som vokser så eksplosivt overalt i verden. Om du skulle trenge et mer fredelig sted kan du komme til Danmark. Du får sikkert jobb i den borgerlige tenketanken Cepos, på kontoret til justisminister Morten Bødskov eller hos forsvarsminister Nick Hækkerup. Alle disse går entusiastisk inn for tortur så lenge den ikke finner sted på dansk jord, men i et land som har den fintfølelse å ikke kalle seg demokratisk. De typer land er jo for øvrig, som du vet av egen erfaring, våre mest pålitelige allierte.»

Det er jo det dette handler om. Bordet fanger. Fanden nøyer seg aldri med lillefingeren. Du begynner med den lille løgnen, som du innbiller deg er hvit fordi den tjener et godt formål, og så ender du med å være medskyldig i massedrap.

Du skal ikke være i tvil: Scener som den hvor Osama bin Laden henrettes med et hodeskudd foran kvinner og barn finner sted mellom fem og ti ganger hver eneste natt i de såkalte kill-or-capture-aksjonene som amerikanske spesialtropper utfører i Afghanistan.

Det skjer mens du leser dette.

Welcome to the Psychopath Club.

- VANSKELIG OPPGAVE: «Kathryn Bigelow, regissøren bak «Zero Dark Thirty», historien om jakten på Osama bin Laden, sto overfor en av filmhistoriens mest utfordrende oppgaver. Hvordan gjør man helter av en gjeng inkompetente psykopater?» skriver artikkelforfatteren. Foto: Foto: United International Pictures
- VANSKELIG OPPGAVE: «Kathryn Bigelow, regissøren bak «Zero Dark Thirty», historien om jakten på Osama bin Laden, sto overfor en av filmhistoriens mest utfordrende oppgaver. Hvordan gjør man helter av en gjeng inkompetente psykopater?» skriver artikkelforfatteren. Foto: Foto: United International Pictures Vis mer