Jaktkameratene

Hvorfor er direktører verdt så mye mer enn alle andre?

ETTERSOM GRISKHET er en av de syv dødssyndene, og Gud er noe mer nærværende i Norge enn i Sverige, så må Jon Fredrik Baksaas og hans ligamedlemmer ha en god forklaring.

Det som skal forklares er hvorfor Jon Fredrik skal ha 22 ganger mer betalt enn statsminister Jens Stoltenberg. Jon Fredrik leder da visselig en oligopolbedrift som selger helt nødvendige tjenester. Det ville, om ikke en sjimpanse så i hvert fall en økonomijournalist, klart med omtrent samme resultat. Noe som ikke er tilfellet med statsministerposten.

Så hvorfor er direktører verdt så mye mer enn alle andre? Det er det som er selve 10.000 kroners-spørsmålet, for ikke å si 22 millioners-spørsmålet.

SVARET ER vanligvis at det på ingen måte er direktørene selv som krever disse millionene, for direktørene er ikke griske. Det er noe som heter Markedet som krever spesielt høye direktørlønner.

Hver eneste svenske kan nå dra denne forklaringen i søvne, for i Sverige har Markedet gått hardt til verks. Sveriges eldste børsnoterte selskap Skandia gikk til slutt under og ble solgt til utlandet etter at direktørene hadde delt ut 4 milliarder til seg selv. Noen av dem, ikke alle dessverre, sitter nå i fengsel. Som noen av deres trendsettende kolleger i USA.

Ideen om at Markedet krever spesielt høye direktørlønninger er i følge dens tilhengere ikke ideologi, men vitenskap. Henrykt ser jeg at denne forklaringen stikker hodet opp også i Norge. I Dagbladet (14. nov) forklarer finansprofessor Thore Johnsen fra Norges Handelshøyskole at uten ekstramillioner til direktørene så mister man dem.

DETTE ER SELVSAGT en uhyggelig tanke. Om man ikke betaler norske direktører 22 ganger statsministerens lønn så forsvinner de ut i Markedet og forlater Norge fortere enn svint.

Akkurat slik hørtes det ut i Sverige også, overraskende lenge. Våre vitenskapsmenn, på våre handelshøyskoler, hadde samme syn.

Jaktkameratene

Men siden denne forklaringen er mer pokerbløff en vitenskap så viste det seg til slutt at den var lett å spøke vekk. For hvem i all verden lengter etter norsk-svenske direktører? Av språklige grunner kan vi med en gang utelukke tysk, italiensk, fransk, spansk og japansk industri. Våre norsk-svenske direktører har som regel en lavere akademisk grad, men savner ellers den dannelse og stil som ville gjort dem gangbare i Europa. Da gjenstår muligheten for at britisk eller amerikansk industri skulle hige etter å øke sin profittmaksimering ved å ansette norsk-svenske direktører.

DET ER EN KOMISK tanke. Tenk deg en Jon Fredrik Baksaas eller en svensk Skandia-direktør stige inn i styrerommet på General Electric eller Texaco og si «I\'ll take it from here».

Vi kan selvfølgelig se for oss at det er mulig å bytte direktører mellom Sverige og Norge, men de eventuelle fordelene er ikke umiddelbart krystallklare.

Påstanden om at et anonymt verdensmarked lengter etter norsk-svensk lederskap er altså ren og skjær løgn, ingenting annet. I og for seg en løgn med innslag av mulig slapstick-humor (hvilke revynumre kunne man ikke skrevet!), men fortsatt bare løgn.

SÅ HVIS VI FORLATER denne løgnaktige vitenskapelige forklaringen, hva er da svaret på 22-millionersspørsmålet?

Enkelt. Det er griskhet.

Sverige og Norge har direktører som på ingen måte virker i et Marked, men snarere i et elgjaktlag der de kjenner hverandre godt, dunker hverandre i ryggen og belønner hverandre. De drives visselig av et visst rettferdighetspatos, fordi de tenker at om Jon Fredrik er verdt 22 millioner så er jeg det også. Spesielt hvis jeg først hjelper Jon Fredrik med noen opsjoner eller en bonus. Men våre direktører er også interessert i - eller fokusert på, som de selv ville sagt - global rettferdighet. For selv om de ikke har sjangs til å bli amerikanske direktører så har de drevet inngående studier av amerikanske direktørlønninger.

PSYKOLOGISK ER DETTE lett å forstå. Det er samme fenomen som når ungdommene i Skandinavia lengtet etter amerikanske jeans eller den nye plata til Elvis Presley. USA er trendsettende på mange områder. Men å lengte etter den nye plata til Elvis Presley er ikke å være Elvis Presley.

Så svaret er bare griskhet, ingenting annet. Du skal ha gode venner blant økonomiprofessorer eller i verste fall økonomijournalister for å klare å skjule denne enkle, menneskelige realiteten.