EVENTYR:  De tror hardnakket på et eventyr jeg forlot som seksåring, og jakter skyggene av det i egen fantasi, skriver artikkelforfatteren om de som jakter ulv ulovlig. 
FOTO: Ole C. H. Thomassen
EVENTYR: De tror hardnakket på et eventyr jeg forlot som seksåring, og jakter skyggene av det i egen fantasi, skriver artikkelforfatteren om de som jakter ulv ulovlig. FOTO: Ole C. H. ThomassenVis mer

Jaktsesong på bygdedyret

Jegerne skulle fått sympati fra meg dersom ulven gaflet innpå med småbarn.

Meninger

Et bilde har festet seg opp igjennom årene. Svensk filmindustri har skylden. Dette bildet består av rufsete jegere på den svenske landsbygda. Enkle menn med primitiv adferd og en hard indre justis som i gruppe forfølger et mål som ikke kan identifiseres i min og din storbyhverdag.  

Ulvevenner som blir truet, sperres inne på skogsbilveier, rettsbygninger som nærmest beleires av menn i støvler og rutete skjorter, en retorikk som forherliger lovløshet.... Like fanatsiske i handlinger og ord som de ekstreme islamister. Bygdene avfolkes visst fordi folk frykter ulven. De tør ikke gå ut, de tør ikke slippe barna på skolevei, og dyrene deres drepes. Det siste er riktignok korrekt - til en viss grad. Slikt som er påregnelig når en slipper tamdyr ut i villmarka uten tilstrekkelig tilsyn og omsorg.  

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Da jeg var liten ble jeg redd når eventyret om ulven og rødhette ble lest. Som barn levde jeg meg inn i dramatikken. Og som femåring ville jeg nok tillagt eventyret en viss virkelighetsrelevans hvis jeg skulle begitt meg inn i de dype skoger alene. Men ulv har ikke tatt menneskeliv i Norge siden rabies ble utryddet (for over to hundre år siden). Risikoen for å ende sitt liv i en ulvekjeft på den nordlige halvkule er rundt 1:400 000 000 (tallet er et anslag, ikke vitenskapelig). De samme jegere holder hunder. Årlig må rundt fem tusen mennesker oppsøke legehjelp her til lands som følge av hundebitt. Vådeskudd på jakt forekommer også. Risikoen ved å jage ulv (og annet vilt) fremstår som langt større enn selve ulven.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jegerne skulle fått sympati fra meg dersom ulven gaflet innpå med småbarn. Men situasjonen er at mange, som meg, oppsøker de samme områdene - og ligger ute under åpen himmel med småbarn. Vi finnes ikke redde. Men vi får kontroll på ungene hvis vi hører bjeff fra løshunder. Et ulvehyl, derimot, er den ultimate villmarksopplevelse.  

Det er de smarte som drar. De som har muligheter. Derfor avfolkes bygdene, sies det med hviskende stemmer. Jeg har hørt det flere ganger. Jeg tror at det er noe av hovedforklaringen på bygdenes forfall. De som er i stand til å se en annen virkelig, tilmed flere virkeligheter, de søker dem.

Jeg trodde ikke bygdedyret eksisterte. Jeg trodde det var en fiksjon fra svensk filmindustri. Jeg begynte å stille spørsmålstegn ved om disse mannsfigurene med gevær faktisk eksisterte - i Sverige - da jeg så en svensk dokumentar om ulovlig ulvejakt.  

Men så dukker de opp i Norge! På TV. På Dagsrevyen. I beste sendetid! Det er disse lovløse voksne menneskene jeg er redd for å treffe på en skogsbilvei i de dype skoger. De er mine ulver. Fordi de hardnakket tror på et eventyr jeg forlot som seksåring, og jakter skyggene av det i egen fantasi.  

I mellomtiden legges norsk landbruk ned i rekordfart. Myndighetene er sikkert glade for at bygdefolket tror at ulven er synderen, og pøser velvillig ut litt i overmål mye rovdyrerstatningskroner for å opprettholde fokuset. For det blir som høna som ligger på slakterbenken og klager over at musa stikker av med hodet...