Anmeldelse: Tore Renberg, Ingen tid å miste

Jålete og dørgende kjedelig

«Ingen tid å miste» må være det svakeste Tore Renberg noensinne har skrevet.

TIL MORMOREN: Tore Renbergs nye roman er en hommage til hans egen mormor. Men anmelderen er lite begeistret. Foto: NINA HANSEN
TIL MORMOREN: Tore Renbergs nye roman er en hommage til hans egen mormor. Men anmelderen er lite begeistret. Foto: NINA HANSENVis mer

«Vi er ikke storforlangende. Vi vil ikke trenge oss på og det er ikke så mye vi ber om. Noe konsentrasjon, bare. Om ikke for annet enn at disse dagene fantes og ikke gjør det lenger, bare her.»

Dette litterære vi-et går som et mantra gjennom Tore Renbergs siste roman. Men den gjentakende oppkonstruerte ydmykheten går meg etter hvert helt på nervene, og blir masete, jålete og nettopp storforlangende i sin oppstyltede insistering.

Og første kapitel er så dørgende kjedelig at hadde jeg ikke fått betalt for å lese, ville jeg aldri fortsatt.

De beste intensjoner

Intensjonene er de beste. Som en hommage til sin mormor har Renberg villet skape et portrett av et ganske alminnelig kvinneliv fra forrige århundre. Etter at Renbergs morfar døde, inngikk moren og mormoren en avtale om å møtes hver onsdag. Disse onsdagsmøtene mellom mor og datter danner ryggraden i boka som åpner i oljebyen i 1998 og strekker seg til 2004. Der møter vi 84 år gamle Edel. Hun har nylig mistet sin ektemann gjennom seksti år, og nå venter hun på at datteren skal komme (her er det noe forvirrende rot med årstall, som er lovet rettet i neste opplag).

Portrettet av Edel er det en kan kalle friskt. Hun er rappkjeftet, flørtete, selvopptatt og bitter på sitt vis. Mens venninnene – og ikke minst hennes forhatte lillesøster - fikk ektemenn som gjorde seg rike på jobb i oljen, endte Edel opp med en snill og godmodig ektemann som aldri tjente stort. Den stakkars datteren Tove likner sin far. Snill og stille, hundset av den dominerende moren, som alltid kommer med stikk til henne.

Psykologisk handler det om å bli gammel og hjelpeløs, og om hvordan forholdet mellom mor og datter forskyves. Dess skralere moren blir, dess sterkere blir Tove. Akkurat det er godt. Her er også tilbakeblikk til Edels barndom, til krigen, fattigdommen. Denne påminnelsen til det styrtrike Norge om hvor vi kommer fra er betimelig nok. Men formen Renberg har valgt, skygger helt for innholdet. Bokas første kapitel zoomer inn på Edel gjennom et vi, som går inn i hennes lille enebolig og nærmer seg hennes liv gjennom en kameralinse. Det dveler lenge ved remedier og interiør, inntil vi altså finner Edel. Men det er så langsomt, så kokett, oppstyltet og kunstig. Og forbausende amatørmessig fra en så proff forfatter som Renberg. «Skarpt er det, i været. Et glass har Edel i den høyre hånden.»

Sentimentalt og utenpåklistret

Språket og tonen til Edel skal være inspirert av de 107 brevene Renberg har spart etter at han gjennom et tiår brevskrev med mormoren. Men også dette framstår sentimentalt og utenpåklistret: «Men vi hadde det godt under dynene, Willy, det vet du! () Å helledussen, om folk hadde visst hvordan vi holdt på, hvordan vi stelte oss til!»

Det er synd. Renberg er gnistrende god når han er god. Men han er også svært ujevn, og denne boka må være det svakeste han noensinne har skrevet.