Jamen i kjerka

Tordentalenes fjernsynstid er forbi, Gud forby. Nå er det kristen koseprat som er «greia».

Tordentalenes fjernsynstid er forbi, Gud forby. Nå er det kristen koseprat som er «greia».

For å bruke et populært ord fra den stadig mer folkelige pastor Egil Svartdahls vokabular. Sist vi så TV2-predikanten, befant han seg i et kledelig sakralt tv-studio med kandelabere og fromme gjester. Nå er han på misjonstokt ute i virkeligheten. På jakt etter Jesus. Det heter seg som kjent at han lever iblant oss, og i går pågikk letingen hos Oslo Taxi - en bedrift med synderegister langt som floden, og som aldri ber om tilgivelse for noe som helst. Et ypperlig utgangspunkt for en misjonsslugger av Svartdahls kaliber, med andre ord.

Men kristen koseprat skal helst være smooth, og Svartdahl vet å unngå konfrontasjoner. Slik trofaste kirketjenere har for vane å gjøre. Dessuten finnes det knapt grenser for hvor langt en kan komme med smiger. Slik hadde det seg at pastoren i stedet slo et slag for at en tre- fire måneder som taxisjåfør burde bli en obligatorisk del av presteutdanningen.

Halleluja

Seinere. Samme sted. Samme kveld: Tid for kristent koseprat på moderkanalen.

Den feiende programtittelen «Halleluja» (med det originale slagordet: alvor og humor hånd i hånd ) skjuler Svartdahls konkurrent og store motstykke: en programleder så sjenert at han aldri møter blikket til seerne. Kjell Erik Moen heter den vakre, moderne mannen med de dype spørsmålene som ikke våger se inn i kamera før teaseren til neste program.

Dra-meg-i-balla-og-jeg-synger-i-fistel-humoristene Bjelleklang sto øyensynlig for humoren da de ble lansert for et nytt - og forhåpentligvis mer trofast - publikum med sine lettbeinte salmetolkninger. Et for framtida uovertruffent innslag til kirkekaffen. Rolv Wesenlund, som alltid like elskelig, fikk fjaset litt om barnetroen som har erstattet agnostikeren i ham. Stort hyggeligere gjest kan ikke en stivbeint programleder ha. Men hvor blir det av hverdagen og de viktige spørsmålene?

Feig og from

Det formelig tordner og lyner rundt Kirken om dagen. Likevel bruker Kirkens egne tida på skjermen utelukkende til nonsens av det gode gamle slaget. Her er det hygge for hele kollekten. Verken Svartdahl eller Moen tilføre det kirkelige tv-rom noe annet enn repeterende selvfølgeligheter. Og så lenge all annerledeshet er definert ut av det gode selskap, er det neppe annet enn gjesp å vente fra den kanten i overskuelig framtid.

For å si det med Oscar Wilde:

«Synd er det eneste virkelig fargerike som er igjen i moderne tid.»