Foto: Universal Music
Foto: Universal MusicVis mer

James Blake får Kygo til å høres ut som en speedfreak

Karismatisk, hypnotiserende og veldig, veldig sakte.

ALBUM: James Blake fortsetter ufortrødent på sitt prosjekt med å skape «mitt indre sjelsliv minutt-for-minutt»-aktige meditasjons- og deppemusikk for EDM-generasjonen.

Engelskmannen Blake sto for en slags «quiet-is-the-new-loud»-revolusjon innen dubstep-sjangeren, han slo folk av stolen med minimalistiske og lavmælte virkemidler og skapte en form for dekonstruert klubbmusikk, oppkuttet, knoklete, grublende og sakral, gjerne hvilende på saktmodig, tilsynelatende evigvarende pianoakkorder og somlete, rumlende bass.

«The Colour In Anything»

James Blake

5 1 6
Plateselskap:

Polydor / Universal Music

Se alle anmeldelser

En type musikk som får Kygos gyngende og lune tropiske house til å framstå som om den er framstilt på drøye doser amfetamin.

Men det har skjedd ting inni Blake-kokongen (eventuelt Blake-katedralen for de mest overbeviste følgerne) siden sist, det allment hyllede 2013-albumet «Overgrown». Om modus og den grunnleggende stemningen er forholdsvis uendret, så er «The Colour In Anything» relativt sett en ganske maksimalistisk affære, flere farger på paletten og flere pensler å male dem med. Den er også veldig lang, 76 minutter, og det er kanskje verdt en diskusjon om idérikdommen og variasjonen her er stor nok til å forsvare en såpass episk spilletid.

James Blake får Kygo til å høres ut som en speedfreak

Men noe av albumets styrke og storhet ligger også i de finmaskede nyansene i lydbildet og den selvsikkerheten som ligger i å ta nettopp hver enkelt idé og fullføre den, koste hva det vil i påløpte minutter.

Da er det for eksempel rom for å bedrive den varsomt utøvde vokaleffektbruken på det hymneaktige a capella-avslutningssporet «Meet You In The Maze» gjennom en hel låt og ikke bare i et første eller siste vers.

Bon Ivers Justin Vernon og Frank Ocean er blant samarbeidspartnerne her.

Førstnevnte i en slags digital blåøyd folksoulsak titulert «I Need A Forest» (Thomas Dybdahl tar muligens notater i dette øyeblikk), mens Ocean bidrar på det fabelaktige høydepunktet «My Willing Heart», en jazzpreget soulsmyger der Blakes patenterte pianoklang og den intime vokalen skyggelegges og lyssettes som om den var en lost classic fra Nina Simones arkiver. Neppe tilfeldig at begge, sammen med det tonesettende og representative åpningssporet «Radio Silence», er sluppet som singler i forkant av albumutgivelsen.

Mye, og da mener jeg mye, å ta innover seg her, og for mange vil nok dette være en tålmodighetsprøve og overdose av introvert saktmodighet.

Men det er samtidig noe spektakulært karismatisk og hypnotiserende over James Blakes musikk. Den drar deg inn, legger armen over skulderen og rugger deg varsomt inn i en parallell virkelighet der både lyder og farger er enten pasteller eller gråtoner. Og den passer antakelig like bra som sjelelig detox for et slitent og angrende russehode som for folk i 40-årene som har spilt i hjel de gamle Massive Attack-platene sine.