Jamie Scott & The Town

Bærtur i parken.

CD: Jamie Scott selges inn som en krysning av Cat Stevens, James Taylor og neo-soul. Høres lovende ut, for så vidt, men låter i praksis mer som Jamiroquai med kassegitar og et Travis-kompleks, heller enn myk 70-tallspop med en John Legend-twist.

Det er på mange måter lyden av fredag – i Grosvold/Skavlan-land – evig vaklende mellom anstendig, spiselig popklassisisme og blodfattig popføleri med en eim av hvitsoul og kvasijazz. I det ene øyeblikket sympatisk og velmenende, i det andre, tredje og fjerde definisjonen på unødvendig popmusikk.

Scotts soulinspirasjon er sikkert genuin, men er knapt absorbert, og låter som oftest klorinbleket, uelegant og usexy, stivbeint der det skal være smooth, og veikt der det burde vært trøkket til.

Som låtskriver er han i beste fall ordinær og pastisjkapabel. Det kjøpesterke «Norah Jones-segmentet» fortjener bedre. Mye bedre.