Oslo, 20100116:  Forfatteren EINAR ØKLAND fyller 70 år og hylles av Jan Erik Vold og andre forfatterkollegaer på Litteraturhuset.
Foto: Henning Lillegård / Dagbladet
Oslo, 20100116: Forfatteren EINAR ØKLAND fyller 70 år og hylles av Jan Erik Vold og andre forfatterkollegaer på Litteraturhuset. Foto: Henning Lillegård / DagbladetVis mer

Jan Erik Vold leser og svarttrosten synger

Wallace Stevens-dikt på plate med Bill Frisell og Arild Andersen.

«Virkeligheten er ikke det den er. Den består av mange virkeligheter som den kan forvandles til,» mente Wallace Stevens (1879- 1955) en av de store i amerikansk poesi.

Inspirert av Pablo Picassos maleri «Gammel mann med gitar» (1903) skrev han diktet «Mannen med den blå gitar» (1937). Gitaren på bildet var trefarget, men mannen var blå, ettersom bildet ble utført i malerens «blå periode».

Ellers er jo blått i forbindelse med musikk ensbetydende med blues, altså melankoli, uttrykt gjennom jazz, gospel, blues eller folkemusikk, en tristhet ofte framført på en måte som i seg selv hyller skjønnheten i det musikalske uttrykket.

Stevens må kunne sies å være opphavet til begrepet «den blå gitar», som har gått igjen i musikk og litteratur. Han var en av inspirasjonskildene til den norske poeten Erling Christie, som i 1956 utga samlingen «Serenade for en blå gitar», Frode Grytten har skrevet en novelle med tittelen «Guten med den blå gitaren» (2001) og Eigil Berg har skrevet en sang som heter «Mannen med den blå gitaren» (2001).

Alt dette som mer eller mindre bevisste henvisninger til Wallace Stevens opprinnelige poetiske visjon.

Diktet ble oversatt av Jan Erik Vold i Vinduet i 1970 og havnet i bokform i «P X 3» (2003). Det blir også framført av Kapstad, Vold og Venner på plata «Storytellers» (1999).

I 2009 utga Vold en omfattende samling med 99 Wallace-gjendiktninger, «Keiseren av iskrem», og året etter leverte han sammen med gitaristen Bill Frisell (utstyrt med hvit gitar) og bassist Arild Andersen en legendarisk Wallace Stevens-konsert under jazzfestivalen på Kongsberg, med Steffen Kvernelands svart/hvitt-portrett av dikteren fra coveret til boka som kulisse.

Pablo Picasso: Gammel mann med gitar, 1903.
Pablo Picasso: Gammel mann med gitar, 1903. Vis mer

Forleden ble denne konserten utgitt på cd under artistnavnet Jan Erik Vold 3 og med tittelen «Blackbird Bye Bye».

Det instrumentale og vokale glir uanstrengt over i hverandre og Vold får som vanlig med rutinert diksjon og innlevelse ordene til bety noe. Dikt er også et muntlig uttrykk, selvsagt, og når de framføres av en begavelse som Vold, lyder det nesten som om de improviseres fram i pakt med musikken, som om de diktes der og da.

Harold Bloom, som vurderer Stevens som en av de ypperste i amerikansk poesi, skriver i sin bok «Vestens litterære kanon»(1994) at hans poesi dreier seg om «tankens flukt», og slik stiger den også i den norske gjendikterens fortolkning.

Stevens skrev eventyrlige dikt, men jobbet hele livet som jurist for et forsikringsselskap. Bloom skriver: «I vår egen tid er det bare Wallace Stevens blant førsteklasses forfattere som levde like glansløst som Shakespeare når det gjelder ytre begivenheter og sinnsbevegelser.»

Han mener kort sagt at vi ikke kan forstå Stevens' diktning ut fra hans liv, bare ut fra det Bloom kaller «meditative erkjennelsesekstaser».

Så lytt til den nydelige syklusen «Tretten måter å se svarttrosten på», akkompagnert av «Bye Bye Blackbird», korte dikt som for eksempel: «Jeg vet ikke hva/som er vakrest, tingene uttrykt/eller tingene antydet,/svarttrosten når den synger/eller like etterpå.»

Og gled deg over at det ikke er mer enn et par måneder til denne jazz-saksofonisten i fuglenes orkester er tilbake i de norske skogene.