JAN JAKOB TØNSETH (1947-2018); lyriker, romanforfatter, oversetter og essayist. Han bodde lenge i Våghalsen på Sagene, som også var tittelen på hans faste quizlag. Foto: Kristin Svorte/Dagbladet
JAN JAKOB TØNSETH (1947-2018); lyriker, romanforfatter, oversetter og essayist. Han bodde lenge i Våghalsen på Sagene, som også var tittelen på hans faste quizlag. Foto: Kristin Svorte/DagbladetVis mer

En mester både med dikt, romaner og essays.

Jan Jakob Tønseth er død - en stillferdig mann, stor forfatter

Anmeldte lyrikk i Dagbladet i en årrekke.

Kommentar

SÅ KOM TUREN til Jan Jakob Tønseth. Denne beskjedne og lattermilde mannen, som lyste opp i sosialt lag, men som også kunne skildre dødens nærvær og livets ensomhet som få andre. Han kjempet tappert mot sykdom og holdt den i sjakk en stund. Han ble 71 år gammel, alt for lite, selvsagt, for en mann som elsket livet og litteraturen, byen og skogen. Verden – og norsk litteratur - er blitt fattigere uten ham.

JAN JAKOB TØNSETH debuterte i 1971 med samlingen «Kimærer». Han strødde rundt seg med velformulerte sonetter og fikk straks et stempel som konservativ. Det skulle ikke mye til på den tida. Men Tønseth hevet seg suverent over slike trange båser. Hans inspirasjon lå hos de franske 1800 talls modernistene; Rimbaud, Baudelaire, Mallarmé og Nerval. Flere av disse har han gjendiktet til norsk. I mange år var han Dagbladets lyrikkanmelder. En klar, tydelig og høyt respektert stemme.

OGSÅ SOM ESSAYIST har han markert seg . I boka «På krigsfot med virkeligheten – fire studier i nederlag», skriver han om Unamuno, surrealistene, Salvador Dali og ikke minst om Joseph Conrads «Lord Jim». Jeg minnes lange, nattlige samtaler med Jan Jakob, om Joseph Conrad eller Akira Kurosawa, Arthur Rimbaud eller Olaf Bull. Ikke minst husker jeg en kveld der vi skålte i vei med noe vi trodde var svakvin, men som viste seg å være slivovitz av sterkeste sort. Jøje meg.

JAN JAKOB HADDE tenkt igjennom så mye. Å si at han pratet i vei, ville være en overdrivelse. Han var kjent for sitt lave tempo. Til gjengjeld formulerte han seg treffsikkert og engasjert. Han var interessert i mange ting. En gang kom han for å låne westernfilmen «El Dorado» av Howard Hawks. Han mintes at James Caan i denne filmen deklamerte et dikt i en saloon, og mente det var noen linjer av Edgar Allan Poe. Og ganske riktig. Han moret seg stort over at en norsk avisanmelder i sin tid hadde avfeid teksten som noe vrøvl.

RESULTATET AV disse undersøkelsene fins i en av hans noveller. Han var en fortreffelig prosaist. Etter mange år som lyriker, dukket han en vakker dag i opp med romanen «Hilmar Iversens ensomhet» (1992), bygd på opplevelsene til en onkel under borgerkrigen i Spania. Boka ble bokklubbok og bestselger. Den fikk to oppfølgere, «Et vennskap» (1997) og boka med den uovertrufne tittelen «Resignasjon og portvin» (2002). Jan Jakobs siste, sterke diktsamling, «Muntre dødsdikt og andre dikt» ble tragisk og tankeløst nok nullet, men han ble behørig hedret i ordskiftet som oppsto i etterkant.

SONETTER SKREV han til det siste. I boka «fromme vers for enkle sjeler», tilegnet kona Grete som døde fra ham, siterer han Gunnar Ekelöf, til trøst: «Var lugn mitt barn. Det finnes ingenting.» Han gjentar det i den siste samlingen, i diktet «Ars Vivendi», og avslutter med sin egen versjon: «Så så, så så, barnet mitt, det finnes ingenting.» Bortsett fra et godt ettermæle, og det har Tønseth hos alle som kjente ham.