LITT SEINT UTE? Foirfatteren Jan Kjærstad mener at vi er inne i "hybridenes tid" på romanfronten, altså åpen for blanding av stilgrep. Men har ikke romanen alltid vært en hybrid form? Foto: NTB Scanpix
LITT SEINT UTE? Foirfatteren Jan Kjærstad mener at vi er inne i "hybridenes tid" på romanfronten, altså åpen for blanding av stilgrep. Men har ikke romanen alltid vært en hybrid form? Foto: NTB ScanpixVis mer

Jan Kjærstad dyrker litteraturhistoriske klisjeer

Men han er en god ambassadør for romanen som uttrykk.

Kommentar

Jan Kjærstad er ikke bare en stor forfatter, han er også en meget entusiastisk leser. Få gir som Kjærstad et sterkere uttrykk for sin begeistring for litteraturen, særlig romanen, og dens muligheter. Med jevne mellomrom dukker han opp med artikler eller essay der han trekker fram bøker han mener er eksempler på litteraturens kraft og evne til å gjøre vår virkelighet rikere. Seinest i forrige ukes Morgenbladet er han på banen med en artikkel under tittelen «Hybridenes tid er nå».

Nok engang bejubler Kjærstad romanens grenseløse muligheter. «Alt er lov.» Romanen er i sitt vesen en hybrid; altså en blandingsform. Romanforfatteren er ikke bundet av noen ideologi eller fasttømret poetikk. Han trenger ikke bekjenne seg til en trend eller «rådende ‘skole’», som Kjærstad kaller det. Til støtte for dette synet, som ikke akkurat er originalt, bruker han velkjente eksempler som W.G. Sebald og Bruce Chatwin og litt mer obskure som Jenny Erpenbeck og Anne Carson. Pluss Johan Harstads makeløse og voluminøse roman «Max, Mischa & Tetoffensiven», som «utvider hele romanuniverset på en forbløffende måte».

Alt dette er vel og bra, Kjærstad bekrefter det mange av oss er klar over, at romanens mangfold er tilnærmet uendelig, for å ta i litt. Men Kjærstad må alltid ha noe å polemisere mot, og i blant konstruerer han en motstand som kan oppleves som søkt. Denne gangen mener han at vi nordmenn har en «ustoppelig trang til å opphøye én kategori fiksjon til den mest verdifulle - og la den bli den dominerende litterære form i cirka ti år av gangenOg han utdyper: «Det er som om vi desperat - pisket av tidsånden - forsøker å isolere, rendyrke ett av romanens mange aspekter, til tross for at romanen ikke trives i noen tvangstrøye

Kjærstad ramser opp tiår for tiår, politisk realisme på 1970-tallet, postmodernisme og metafiksjon i 1980-åra, fortellingens gjenkomst og ironien på 1990-tallet, autofiksjonen på 2000-tallet og «virkelighetslitteraturen» i det tiåret vi er inne i. Men er dette sant? Eller er det et speil av litteraturhistoriske klisjeer, som Kjærstad bringer videre. Selv om han selvsagt vet at alle disse tiårsbølgene ble brutt av verk som er blitt stående. Tor Åge Bringsværds fantastiske klassikere på 1970-tallet, Saabye Christensen, Ambjørnsen og Jacobsen med sine alt annet enn postmodernistiske oppvekstskildringer på 1980-tallet. Og hva med et fenomen som Steinar Løding? Eller Bergljot Hobæk Haff? Jon Fosse? Og Jon Michelet! Her kunne vi holdt på lenge. Poenget er at det alltid fins store fisk under overflaten.

Jeg kunne når som helst ramset opp et dusin fremragende, samtidige forfattere som verken skriver «autofiksjon» eller såkalt «virkelighetslitteratur» (for øvrig et idiotbegrep skapt av en kritiker, som ikke bør brukes seriøst verken av Kjærstad eller noen andre). Hybridenes tid er ikke nå. Hybridenes tid har alltid vært der, helt siden de gamle grekerne.

Kjærstads artikkel er en påminnelse om at vi kritikere bør avholde oss fra å ikke se skogen for et par store trær. Tidligere kunne vi stole på at mangfoldet før eller seinere ble nedfelt i en litteraturhistorie. Men kommer det flere verk av den typen her til lands? Med et overordnet blikk på samtida? Der små og store blir plassert? Eller var Øystein Rottem den siste som våget å påta seg et slikt løft? Jeg er redd for at det er tilfelle. Dermed er vi overlatt til den typen vanetenkning Kjærstad ironiserer over. Men er vi virkelig så blinde? Og dumme?