YNDET MOTIV: Kirkefader, teolog og filosof Augustin har vært et yndet motiv i kirkekunsten. Her et glassmaleri utført av den amerikanske kunstneren Louis Comfort Tiffany. Maleriet finnes i Lightner Museum, Florida, USA.
YNDET MOTIV: Kirkefader, teolog og filosof Augustin har vært et yndet motiv i kirkekunsten. Her et glassmaleri utført av den amerikanske kunstneren Louis Comfort Tiffany. Maleriet finnes i Lightner Museum, Florida, USA.Vis mer

Jan Kjærstad har rett: Det var ikke Knausgård som oppfant teksten om seg selv

For første gang foreligger Augustins «Confessiones», verdens første selvbiografi, i norsk utgave.

||| BOK: Det finnes én stor trøst for alle som i dag bekymrer seg for terrortrusler og global oppvarming: Verden, slik vi kjenner den, har gått under utallige ganger før. Vi har bare glemt det. Det er bare den lykkelige kynismen tidsavstanden gir oss i gave som gjør det mulig for oss å betrakte steinalderens stammekriger eller oldtidas imperiefall som noe annet enn tragedier uten ende.

Enkelte katastrofer har likevel tatt lengre tid å fortrenge enn andre. I år er det nøyaktig 1600 år siden soldatene til goterkongen Alarik herjet byen Roma, som de første fiendetroppene i imperiehovedstaden på nesten tusen år. «Hele verden gikk under med denne ene byen», konstaterte den hellige Hieronimus. Han fikk rett. I ettertid kan vi se at goternes plyndring seinsommeren 410 var klimaks i en forfallsprosess som endte med å utslette en av historiens mektigste sivilisasjoner. Av ruinene vokste det langsomt fram en ny verden. Men ingenting ble helt som før. Først når vi mennesker i Vesten for et par hundre år siden igjen ble i stand til å bygge byer, konstruere maskiner og føre krig på en skala som minnet om romernes, ble det mulig å skyve vekk mistanken som hadde plaget Europa siden antikken: At fortida alltid er større enn nåtida. At vi alle, allerede, lever i en slags post-katastrofal verden.

Midt gjennom katastrofene levde nordafrikaneren Aurelius Augustinus, født av berberætt i år 354 i en liten by i dagens Algerie. Livshistorien hans speiler både den forbløffende moderniteten og de enorme omveltningene i det seine Romerriket. Utdanningen i retorikk og klassisk litteratur brakte han vidt ut, til prestisjefylte lærerposter i Kartago og i storbyene Roma og Milano. Beslutningen om å bli kristen ga karrieren en helt ny vending: I 387 blir han døpt, i 391 ordineres han til prest, i 396 tiltrer Augustin stillingen som biskop i Hippo i Nord-Afrika.

Der døde den seinere helgenen i 437 som en gammel mann. Da sto en ny barbarisk invasjonshær, vandalene under kong Geiserik, utenfor Hippos murer. Romerriket hadde tatt nye skritt mot avgrunnen. Som kirkeleder hadde riktignok Augustin gjort mer enn noen andre for å styrke institusjonen som skulle berge med seg restene av den romerske sivilisasjonen, den katolske kirka. Men det er ikke derfor vi husker ham i dag — eller vet så mye mer om livet og følelsene hans enn alle som levde samtidig. Det skyldes den underlige boka han skrev de første årene i Hippo, formet som en bønn til Gud, både trosbekjennelse og syndsbekjennelse. Det en av de mest unike og samtidig ustanselig kopierte tekstene i den vestlige litteraturhistorien: Ingen som siden har villet framstille sitt liv som tekst har helt kunnet unngå å forholde seg til mønstrene biskopen skapte med «Confessiones».

Fortsatt kan Augustins bekjennelsesskrift berøre moderne lesere på en måte som er utenkelig for andre tekster fra samme periode. Det er vanlig å kalle «Confessiones» historiens første selvbiografi. Det er både feil og rett på samme tid. De tidligere norske utgavene har nøyd seg med å oversette de første ni delene av biskopens bok, som tar for seg Augustins liv fram til omvendelse, dåp og til sist den berømte visjonen i Ostia — selve fullendelsen av forfatterens religiøse utvikling. Slik har vi skåret boka til i tråd med våre forestillinger om hvordan en omvendelseshistorie skal se ut. I Samlagets eminente nye utgave har imidlertid Hermund Slaattelid endelig oversatt også de siste fire bøkene i teksten, som er av en ganske annen karakter enn selvbiografien: De inneholder filosofiske betraktninger over minnet, tida og språket, samt en detaljert nærlesing av Bibelens skapelsesberetning.

Jan Kjærstad har rett: Det var ikke Knausgård som oppfant teksten om seg selv

Slik kan vi nå lese «Confessiones» på nytt ikke bare i et vidunderlig formsikkert og selvfølgelig nynorsk, men også i sin helhet. Utvidelsen gjør boka mer fremmedartet, men ikke mindre tilgjengelig: For dem som gidder, er Augustins utforsking av tida og erindringen fortsatt noe av det klokeste og mest gjenkjennelige som er skrevet om det å være i verden. Samtidig går det an å se hvordan formen i «Confessiones» oppstår som et svar på en spesifikk kulturell og personlig situasjon: Som nyslått biskop måtte Augustin ikke bare finne fram til et uttrykk som kunne forene den klassiske retorikken med kristendommens språk. Han måtte også integrere sine egne erfaringer og filosofiske nysgjerrighet med biskopens forpliktelser som forkynner og moralist. Voldsomheten i Augustins fordømmelse av egen fortid og synderegister er ikke lett å svelge for oss i dag. Mest overraskende er likevel ærligheten om smerten ved det livet han har forlatt, enten det handler om kvinner, venner — eller selve den førkristne romerske kulturen. Som voksen mann hjemsøkes biskopen av nattlige fantasier om samboeren «som eg var van med å gå til sengs hjå». Men også av tårer ved tanken på scener fra den klassiske litteraturen som han ikke lenger kan sette pris på — levninger fra en verden som er ferd med å dø ut.

Alt et menneske noensinne har sett, lært, opplevd eller tenkt på blir til bilder som «minnet tek opp i sine veldige holrom eller løynlege krokar», skriver Augustin, «slik at ein kan ta dei fram og tenkje over dei på nytt når det trengs». For biskopen var bildene i seg selv aldri poenget, men heller det å «tenkje over dei på nytt». Slik er «Confessiones» en meditasjon og ikke en selvbiografi — et forsøk på å øve opp vår moralske (og litterære) evne til å skape ny mening av personlige erfaringer, heller enn et forsøk på autentisk selvframstilling. Det kan være verdt å merke seg, i lys av dagens diskusjoner om det selvbiografiske i litteraturen. Siden Augustin skrev meditasjonen sin, har imidlertid de levende bildene han tok utgangspunkt i blitt til fjern og forsvunnet tid. På tross av forfatterens fromme intensjoner er det derfor de konkrete erfaringene fra en hverdag som ikke finnes lenger som slår aller sterkest, når en leser «Confessiones» om igjen i dag: Skolebarna som bråker i klasserommet, lyden av sangen i en kirke i Milano, den ville fascinasjonen ved synet av gladiatorene i sirkuset. Mennesker for lenge siden likner kanskje ikke så veldig på oss, besettelsene deres virker underlige, og undergangen deres har vi glemt. Men de var ikke mindre levende enn oss, og heller ikke mindre viktige: «Og dette er min hug, dette er meg. Kva for ein skapnad er eg? Eit skiftande og mangfaldig liv, heilt utan grenser».

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 11. januar 2010.

AUGUSTIN: Portrettet malt av Philippe de Champaigne er fra 1600-tallet.
AUGUSTIN: Portrettet malt av Philippe de Champaigne er fra 1600-tallet. Vis mer