«Jan Werner hadde en utstråling jeg ikke kan forklare»

Kai Zahl startet Dissimilis for sønnen Børge. Nå fyller han 75.

(Dagbladet.no): - Han kunne verken lese eller skrive. Jeg tenkte: Hva kan jeg tilby ham?

Det er Kai Zahl, grunnleggeren av Dissimilis, som snakker. Om sønnen Børge, som i 1962 ble født med en kromosomfeil. Dagbladet.no møter Zahl før festen som skal feire 75-årsdagen hans. Og spesielt det han har fått til etter at den psykisk utviklingshemmede sønnen ble født.

Tok sjansen

Børges største drøm var å spille i band, men hvordan lære å spille når man ikke kan noter? Kai Zahl, som selv var musiker ved siden av frisør på Majorstuen, lagde en egen pedagogikk der sønnen lærte å spille ved hjelp av farger. I 1981 startet de band, et halvt år senere spilte bandet på tv.

- Men hvorfor stoppe der? Det viste seg jo at dette kunne gå, sier Zahl mer enn 25 år etterpå. Sammen med musikerkollegaen Arne Furuseth skrev han en musikal til bandet, Zahl lånte 30 000 kroner og booket Oslo Konserthus - en hel uke.

- Mange var interessert i å være med, men de turte ikke satse penger. «Har det rabla for deg, frisørmester Zahl?», var refrenget, forteller Zahl.

- Hvordan kunne du vite at det ville gå bra?

- Jeg hadde tro på prosjektet, sier han og svinger en pengefinger i været.

JUBILANT: - Det har vært mange harde bakker å gå, men jeg har fått mye hjelp, forteller Kai Zahl, som startet Dissimilis for sønnen Børge. Foto: MARIA BØRJA
JUBILANT: - Det har vært mange harde bakker å gå, men jeg har fått mye hjelp, forteller Kai Zahl, som startet Dissimilis for sønnen Børge. Foto: MARIA BØRJA Vis mer

Han hadde ikke trengt å uroe seg: Konsertene ble utsolgt. Kongefamilien tok til og med turen. Dissimilis var en suksess.

Selv gikk Zahl ned i kjelleren. Han ble invitert til tv, ble kåret til årets medmenneske og prydet VGs forside. Han skulle skrive ferdig «Boka om Børge». Alle ville skåle med ham i høyt hevede champagneglass. Og Zahl ble utslitt.

- Jeg var ikke mentalt forberedt, sier han i dag.

- Det var så svart. Alt rundt meg var så positivt mens jeg var nedkjørt. Jeg vil ikke unne min verste fiende den opplevelsen.

Om Jan Werner

Han har tenkt på det igjen nå, etter at Svein Erik Bakke og Jan Werner Danielsen døde i året som gikk (for ordens skyld: Familien antar Danielsen døde naturlig, journ.anm.).

- Jeg har tenkt mye på hvordan man kan havne i en slik situasjon når man er intellektuelt godt utrustet, og jeg har snakket med flere om det, at det er et enormt press i bransjen. Man jobber under ekstremt press, sier Zahl.

Danielsen var en god venn av Zahl. Han fortalte åpent om at han var deprimert. Men stort sett var samværet mellom de to preget av overskudd og glede.

- Han var et herlig menneske, sier Zahl om artisten som også har vært kunstnerisk leder for Dissimilis.

- Han likte seg veldig godt med målgruppa. Jeg tror han fant en type hvilerom. Jan Werner var mye presset, mange ville ha en bit av ham, og jeg tror han følte en tilhørighet i Dissimilis.

Zahl tenker seg om et øyeblikk.

- Jan Werner var full av mystikk, man kom aldri ordentlig inn på ham. Men når han kom inn i rommet, ble det stort og vakkert. Han hadde en utstråling jeg ikke kan forklare.

«Helt mongo»

I 2000 satte Zahl og Danielsen opp Dissimilis-forestillingen «Er du helt mongo, eller?». Det skapte reaksjoner. Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) mente tittelen var krenkende og at den latterliggjorde mennesker med Downs syndrom.

- Alle har brukt uttrykket, inkludert meg selv. Hensikten er å få folk til å stusse over hva det innebærer, sa Jan Werner Danielsen den gangen.

Zahl nikker når jeg minner ham på kontroversene.

- Jeg forstår reaksjonen, men jeg mener man må sette ting på dagsorden på en fornuftig måte. Svarte snakker om seg selv som niggere, pakistanere sier pakkis. Nå sier vi «Er du helt dissimilis?» Det behøver ikke være noe negativt, det.

- Dere arbeider for å bryte ned fordommer?

- Ja, og er det noen som har klart det, så er det Dissimilis. Jeg mener vi har gjort mest for å fjerne den type negative holdninger - gjennom å spille i Konserthuset og få applaus ut fra egne forutsetninger, mener Zahl.

Mennesket Børge

Det finnes 120 Dissimilis-grupper i Norge. På Cuba er konseptet enda større, og for tida starter de også opp grupper i Den dominikanske republikk. Zahl har gitt fra seg lederbiten, men har ikke gitt seg: Nå jobber han for å få et eget ombud for psykisk utviklingshemmede.

- Det finne et eldre- og et barneombud. Men er det noen som ikke kan si ifra selv, så er det psykisk utviklingshemmede. Når foreldrene deres faller fra, hva da? Foreldre til psykisk utviklingshemmede har ikke anledning til å dø. Ja, det mener jeg. Så her burde det vært et ombud. Det handler om å gi psykisk utviklingshemmede kvalitet på deres liv. Jeg ser hele tida omsorgssvikt. Om du bemerker feil, blir du en brysom forelder. Men hva med de som ikke orker?

Zahl forteller om sønnen sin, at han ikke er noen pasient, men skal behandles som et menneske. At han vil ha noen å snakke med, simpelthen. Så blir han varm i blikket.

- Uten Børge og hans defekte kromosom ville det rett og slett ikke vært noe Dissimilis.

NÆRT FORHOLD: Historien om Dissimilis startet med fødselen av en gutt som heter Børge i 1962. Gjennom hele oppveksten drømte han om å få spille i et rockeband, forteller Kai Zahl på Dissimilis\' nettsider. Her får Børge et kyss på kinnet av en rørt far, etter en forestilling i 2002.
ET HERLIG MENNESKE: Det mener Kai Zahl om Jan Werner Danielsen, som <a href="http://www.dagbladet.no/kultur/2006/09/29/478297.html">ble funnet død</A> 29. september i fjor.
DEN SPEDE BEGYNNELSEN: Kai Zahl startet Dissimilis for sønnen Børge som så gjerne ville spille i rockeband. <a href="http://www.dissimilis.no/index.php?option=com_content&task=blogcategory&id=4&Itemid=33">Les hele historien</A>.
I 2004: Dissimilis spiller forestillingen «Radio X» under Rehabilitation International World Congress i juni 2004.