Jan Werner

Hva bør Werner egentlig bruke stemmen sin til?

CD: «Oouuuuuuu...In my sleep I see a dreeeeeam come true/Youuuuuuuuuu, I'll always give my sooooul to youuuuuu/In every way I fight for youuuuuuu...»

Nok? Dette er innledningen til Bachs vanvittig vakre «Air», med tekst av Werner, Hanssen og Antonsen - sangeren og hans produsenter.

Stakkars Johan Sebastian. Hvordan skal han verge seg mot dette synthhelvetet av en versjon?

Dessverre er resten av plata også sauset inn i det samme feite glasurlaget av svulstig ekko. Dessverre, fordi Jan Werner trolig har en av landets flotteste sangstemmer. Men hva skal han bruke den til?

På denne plata gjør han ikke annet enn å lage en serie vokale glansbilder. Han pøser på med følelser og inderlighet til de grader at ethvert tilløp til undertekst forsvinner, altså det uttrykket som skal skinne gjennom mellom linjene, i det som ikke blir uttrykt. Werner er her farlig nær sin egen parodi. Akkurat dét kunne for øvrig ingen gjort ham etter. Det fins rett og slett ingen imitator som har god nok stemme. Med den største letthet svinger Werner seg i sin meloditrapes, høyt, høyt oppunder sirkuskuppelen - i de mest akrobatiske og tilsynelatende umulige øvelser.

Men det hjelper ikke. Werners prestasjoner forblir teknikk. I den grad han gjør tilløp til personlig fortolkning, for eksempel i den halsbrekkende «Courtyard Lullaby», drukner det likevel i en popsaus av en produksjon. Måtte den dagen komme da Jan Werner hører akkurat dette og bruker stemmen sin til å uttrykke noe som treffer hjerterota. På denne plata blir han bare liggende og skvulpe i øregangene.