Janet Frame

Krevende og foruroligende roman om menneskets evne til å tilpasse seg.

Janet Frame omtales ofte som New Zealands fremste forfatter og nobelpriskandidat.

Hennes mest kjente bok er antakelig selvbiografien «En engel ved mitt bord», som også er filmatisert. I årets roman, med den litt kjedelige norske tittelen «Tilpasning», viser hun seg som en skarp analytiker med et eksplosivt språk og en forsiktig sans for grotesk komikk.

En følsom radar

Handlingen i «Tilpasning» er lagt til den engelske landsbygda på begynnelsen av 1960-tallet. Som en nøyeregnende radar sveiper Frames blikk over det lille stedet Burgelstadtham, og peiler inn et titall personer. Vekselvis fører de ordet gjennom romanen.

En tuberkuløs og desillusjonert pastor, en arkaisk tannlege med lidenskap for frimerker, hans visne og forsømte kone og deres forkvaklete sønn, er noen av personene i Frames galleri.

Alle betrakter de sine liv, det som ble og ikke ble, skuffelsene tilværelsen har gitt dem. Bondelandets naturskjønnhet settes som en grell kontrast til menneskenes smålighet og mørkere sider, og spenningen forsterkes ytterligere gjennom innbyggernes ulike holdninger til det fremmede - elektrisiteten, fjernsynet, londonerne - alt det nye som truer balansen i småsamfunnet.

Langsom lesning

Det er få lommer eller pauser i denne romanen. Språket er tett og mettet med innhold, og spenner fra det blomstrende og finstemt poetiske til et strengere og mer konsist uttrykk. Skiftningene og overraskelsene i språket krever en konsentrert og oppmerksom leser. De intense og dvelende indre monologene kan også være utfordrende. Men nettopp i dette ligger noe av bokas poeng.

Romanen har en stemme som vil noe, som har kritiske synspunkter til det moderne mennesket, og ved å kreve en langsom lesning tester Frame den tidstypiske, effektivitetsorienterte leserens tilpasningsdyktighet til teksten.

Å tilpasse seg «Tilpasning» er krevende, men på alle plan et givende foretak.