Janis fikk aldri noen Mercedes-Benz

Janis Joplin (1943-1970) ville fylt 60 år i disse dager. Fortsatt holder denne unike sangeren fra Texas en unik posisjon i rockens historie. Ingen hvit kvinne har sunget med den samme ville feelingen som henne.

Siden hun døde i 1970, er Janis Joplin blitt et begrep, og hun er for lengst utropt til rockens ukronete dronning. Med sangferdigheter som ingen annen, en gudbenådet stemme og en musikalsk fantasi som hun visste å utnytte til fulle, sang hun seg opp på den høyeste tronen i musikkhistorien.

Konkurrenter har det for så vidt ikke vært noen mangel på, verken med eller uten gitar. Navn som Chrissie Hynde, Julie Driscoll, Maria McKee, P.J. Harvey og Courtney Love vil neppe noensinne bli glemt, men ingen har klart å plassere seg på toppen på samme måte som Janis Joplin.

JANIS JOPLIN BEHERSKET så godt som alle former for stemmebruk. Hun kunne være innsmigrende, rå, ubehøvlet, ettertenksom, overgivende, skrikete, stille, bråkete, kjærlig, melankolsk, sørgmodig og hatefull. Kort sagt, få felter forble uprøvd.

Da hun døde, hadde hun spilt inn tre album, to med Big Brother & The Holding Company, og ett, «I've Got Dem Ol' Kozmic Blues Again Mama» under sitt eget navn. Hun var nesten ferdig med innspillingen av sitt andre soloalbum, «Pearl». I ettertid er det kommet et halvt dusin til, med tidligere uutgitte live- og studioopptak i tillegg til en anselig mengde samlinger av typen «best of...»-album og/eller bokser. Pluss en håndfull film- og videoopptak.

SAMLET GIR DISSE et godt bilde av hennes ferdigheter. Janis behersket de fleste musikkformer - rock, blues, soul, folk - og maktet å sette sitt personlige stempel på det hun framførte. Hun fortolket andre artisters materiale, og hun sendte sine egne ønsker og synspunkter ut til verden i form av egenkomponerte musikalske meldinger som «Mercedes-Benz» og «Women Is Loosers». Uansett låt det umiskjennelig Janis Joplin både i uttrykk og følelser, ikke bare i stemmen.

Det skal ikke stikkes under en stol at ikke alt hun gjorde var like bemerkelsesverdig, skjønt dette var aldri helt hennes egen skyld. Det er nå dessverre et faktum at der det ligger kroner, vil det også befinne seg et lass eksperter som alltid vet det meste best, og Janis Joplin ble mer enn en gang et offer for andres ønsker.

Man hører når hun trivdes og koste seg. Både på Big Brother-albumet «Cheap Thrills» og soloalbumet «Pearl» har hun omgitt seg med musikere og arrangører med både fantasi og følelser, og det er vel i første rekke disse to som har tatt steget inn blant de virkelig store av rockens klassikere og regnes som to av rockens beste album noensinne.

JANIS LYNN JOPLIN ble født i Port Arthur i Texas 19. januar 1943. Hennes musikalske karriere startet med folkeviser, litt blues og en kassegitar. Skrik i mer musikalske former ble det mer av da hun ble medlem av San Fransisco-bandet Big Brother & The Holding Company sommeren 1966. Dette bandet, hvis musikalske ryggrad besto av en passe blanding av blues, soul og hard rock, var ikke helt i verdenstoppen hva tekniske ferdigheter angikk, men slike svakheter tok de igjen på fantasi, energi og rett og slett vilje. Dessuten kunne de kunsten å utnytte nyoppfunnete fenomener som feedback og annen elektrisk støy, og ga Janis Joplin carte blanche til å gjøre hva hun ville.

De hadde allerede spilt inn (men ikke utgitt) sitt første album for et lite selskap da det store gjennombruddet kom på Monterey-festivalen i 1967. Her vakte de oppsikt sjøl blant garvede verdensstjerner som The Who og Otis Redding, noe som går klart fram av utdraget fra videoen fra festivalen. Her gir den lille energibunten absolutt alt. Hun sparker med beina, trøkker til og gir sammen med bandet en versjon av «Ball and Chain» som virkelig viser hva rå musikk kan være.

Bandets sensasjonelle opptreden på Monterey-festivalen skaffet dem ny platekontrakt med CBS. Albumet «Cheap Thrills» fra 1968 regnes som et av rockens største album noensinne, men det viser også et ensemble som ikke var redd for å gi seg ut på musikalske stier der få eller ingen hadde trådt tidligere. Bandets tolkning av Gerswin-klassikeren «Summertime» er fantastisk med sitt kompliserte, men lettfattelige arrangement, mens de med låten «Ball And Chain» viser hvor langt selve bluesformatet kan strekkes.

FØR ÅRET VAR OMME hadde Janis Joplin skilt lag med bandet for å forsøke seg som soloartist, i begynnelsen uten særlig suksess verken musikalsk eller salgsmessig. Albumet «I Got Dem Ol' Kozmic Blues Again Mama» fra 1969 viste en vokalist på tynn is, med heller kjølige musikere i ryggen. Musikken gikk mer i soulretning, men der Big Brother & Holding Company klarte seg med ei tone eller to, der kjørte dette bandet løs med full blåserrekke, til dels uten dynamikk og nyanser.

Kritikerne var ikke nådige mot henne i denne perioden. Publikum begynte å svikte på konserter og Janis gjorde derfor det eneste riktige; hun oppløste bandet og dannet et nytt. Denne gangen var det et rent rockeband, uten blåsere. Dette viste seg å være et skritt i riktig retning. Hun var nesten ferdig med innspillingen av albumet «Pearl» sammen med sitt helt nye band Full-Tilt Boogie da hun døde. Albumet viste en kanskje litt mildere og mer melodisk Janis. På denne plata var i hvert fall bandet inspirert, og kombinasjonen av Janis og det nye bandet var glimrende. Flere av låtene - som for eksempel Kris Kristoffersons «Me And Bobby McGee» og «Mercedes-Benz» - regnes som klassikere i dag.

Joplin døde 4. oktober 1970, av en overdose heroin. Ung, berømt og legendarisk i levende live - alt lå klart for en nytt amerikansk rockeikon, med tilhørende dyrkelse - saklig som usaklig.

MYE ER SAGT OG MYE er skrevet om Janis Joplins liv etter hennes død. Det har kommet noen biografier med ujevne mellomrom. Best av disse er utvilsomt «Buried alive» av Myra Friedman, som ikke bare var den første, men som i ettertid også må sies å være den mest saklige. Ellers har biografiene variert fra familiære renvaskelseskampanjer til lite vellykte forsøk på å vise fram den politiske og feministiske Janis Joplin. Felles for dem alle er at de ikke inneholder så overvettes mye stoff om musikken hun representerte og sto for.

Til tross for at livsmottoet synes å ha vært «alt eller absolutt alt», så var ikke Janis lykkelig. Ensomhet kan være skjærende hard, og hun uttalte en gang etter en konsert at hun hadde «elsket med tusenvis av mennesker, men jeg går hjem aleine». Penger og suksess er ikke alt.

Vi minnes, og spiller «Mercedes-Benz» en gang til.

INDUSTRI: Industrien rundt Janis Joplin stopper ikke med plater og biografier. I tillegg finnes det plakater, kjøleskapsmagneter, vinflasker, tegneserier, dokker og frimerker!
«Cheap Thrills»: Big Brother & the Holding Company
FRIHETSSANG: «Me and Bobby McGee» er en karaokeklassiker