Janne Horgen Friberg

- Skriv at jeg er nyforelsket og lykkelig, begynner Janne Horgen Friberg.

For første gang under intervjuet, som på dette tidspunkt har vart en times tid, blir hun nesten stum. Altså nesten.

- Okei da. Jeg er blitt kjæreste med han som gjør regi på programmet, Arild Brubak.

Det var det så langt. Men la oss gå tilbake i tid.

KLOKKA HALV SEKS EN MANDAG

ettermiddag dukker Janne Horgen Friberg opp i Dagbladet. I lang kåpe, kort kjole, sponsede turstøvler og tykke sokker. Uten sminke, og med det røde håret halvt foran og resten i klype. Hun ser nesten helt ordinær ut. Altså nesten. Helt til hun begynner å prate. Med munn, øyne, nese, armer, bein og kort sagt det meste av den lille kroppen, til fotografens store fornøyelse.

- Jeg er en dronning på bisetninger, så du får et helvete når du skal skrive ut dette, ler hun tidlig.

Og får for så vidt rett etter hvert.

I kortversjon er Janne Horgen Friberg danseren som skulle bli psykolog, men som ble skuespiller og programleder uten ennå helt å vite hva hun skal bli når hun blir stor.

- Nå har jeg meldt meg på ex. phil. til høsten, jeg må ta det før jeg kan begynne på psykologi. Samtidig har jeg sagt «gi meg dette året, så får vi se om jeg har noen framtid i tv-bransjen». En venninne av meg sa en gang at hun ikke trodde jeg greide seks års studier. Når jeg sier jeg skal begynne nå, bare ler folk, for det samme sa jeg for tre år siden, for to år siden, og for to og et halvt år siden. Men herregud, Blindern ligger jo der, og kommer sikkert alltid til å ligge der! Jeg skjønner at det kanskje er patetisk å si det når jeg er 40, men nå føler jeg at jeg har god tid. Jeg er en person som må prøve alt.

DENNE MANDAGEN I SEPTEMBER

kommer Janne rett fra studio i Nydalen, der hun sammen med kjæresten forsøker å klippe sammen alle timene med tape fra turen til Nordkapp.

- Tre kameraer rullet 24 timer i døgnet. Til det første programmet hadde vi 60 timer opptak. Det skulle ned til 50 minutter. Til slutt satt vi igjen med to og en halv time med det vi bare måtte ha med. Kill your darlings, sier jeg bare!

Opprinnelig gikk Jannes kontrakt i «71° nord» ut i disse dager. Den ble forlenget.

- Jeg har aldri jobbet i en redaksjon før, jeg vil lære alt, jeg vil caste, synse, mene, klippe, så får heller de som kan dette si «nei, Janne, nå tar du feil» når jeg er på bærtur.

Tåler du å høre det da?

- Nei, egentlig ikke, ler hun.

«71° nord» er en av TVNorges største satsinger noensinne, og gjennom åtte programmer blir vi kjent med ti deltakere som skal ta seg fra Lindesnes i sør til Nordkapp i nord. En etter en ramler av underveis, og førstemann fram finner og vinner en jeep.

Er ikke dette en blåkopi av TV3s «Ekspedisjon Robinson»?

- Nei. «Robinson» er en sydentur fra helvete. Der foregår alt i et lukket rom, og du gjør en oppgave for oppgavens skyld. Her handler det om å ta seg fra et punkt til et annet, og oppgavene underveis er reelle. Dessuten er det ikke noe machoprogram. Det handler om ti forskjellige mennesker. Jeg er utrolig fascinert av konseptet!

DET BEGYNTE PÅ EN MÅTE

med dansen. Både i barndom og ungdom var Janne Horgen Friberg psykiaterpappas og psykologmammas lille, snille pike. Hun fikk gode karakterer, var kjapp i huet, verken hylte eller skrek, og ble med på Besseggen i helgene dersom det passet seg slik. Problemet var bare at hun glemte å finne seg selv.

- Først må jeg bare si unnskyld til mamma så hun ikke føler seg støtt. Dette er noe vi har snakket mye om i ettertid. Jeg har et veldig nært forhold til foreldrene mine, men fikk ikke markert meg som egen person. Jeg tror jeg valgte dansen fordi det var det eneste mamma ikke brydde seg om. Dessuten fikk jeg leve ut min intense side, sier Janne.

Dermed begynte hun på Balletthøgskolen rett etter gymnaset.

- La meg si det sånn, jeg kom vel ikke inn på teknikken, men mer på min ekshibisjonistiske side. Jeg jobbet hardt med det tekniske, og nå er jeg blitt ålreit.

For ei jente som ikke akkurat var proppfull av sjøltillit, ble de tre årene på skolen tøffe. Matinntaket ble holdt på et minimum, og da beinet brakk på slutten av studiene, var Janne langt nede ei stund. Så langt at vennene var redde for henne.

- Det var mye skrik og skrål for ingenting. Jeg er et menneske som tar mye plass, men også gir mye plass. I dag er jeg trygg på meg selv, og nå skal det mye til for å vippe meg av pinnen, slår Janne fast.

I FJOR DUKKET DET RØDE HODET

plutselig opp på tv. Det hadde seg nemlig slik at en assistent i teamet bak såpeserien «Venner og fiender» danset samme sted som Janne. Dermed fikk hun rollen som Rikke i serien.

- Dette er en sjanse jeg får en gang i livet, tenkte jeg. Jeg visste at jeg ikke hadde skuespillerteknikken inne, men så var det ikke Ibsen eller Shakespeare heller. Jeg brukte utrolig mye fra dansen, og prøvde å være hundre prosent ærlig.

Rikke liknet på Janne på mange måter.

- For det første hadde hun rødt hår, som meg.

Er det ekte?

- Ja, men litt forsterket. Mye vil ha mer. Rikke er en varm person, som både gir og tar mye, som meg. Det som ikke var meg, var når hun begynte å eksperimentere med new age og tarotkort. Da ramlet jeg av, ler Janne.

Forholdet til Geir Børresen gikk greit. Stort sett.

- Det var én scene jeg ikke følte var riktig i ettertid. Vanligvis har jeg få grenser når det gjelder kropp og følelser, men å filme et fullt samleie i lyd bak en sofa, da tenkte jeg «hva faen er dette», ler Janne.

Så sier hun plutselig:

- Et annet tema vi ikke har snakket om, er feminisme og kvinnekamp. Det er noe jeg er veldig opptatt av. Jeg kan godt gjøre ting som dreier seg om sex og nakenhet hvis det er godt begrunnet, men jeg vil ikke bli sett på som et sexobjekt. Det opplevde jeg en gang på interrail. Jeg kan se på pornografi selv og synes det er spennende, men så krasjer det med feminismen. I porno framstilles alltid jentene som objekter, aldri som subjekter, derfor er pornografi farlig.

SÅ VAR DET FRAMTIDA, DA.

Tilbake til den.

- Jeg vet ikke. Jeg har lyst å jobbe med tv, jeg har lyst å gjøre mer skuespill, og jeg har lyst å danse. Det dumme med dansen er at du ikke får brukt hodet. Så sitter jeg her da, og får brukt hodet, men ikke kroppen. Sier Janne Horgen Friberg. Med hele kroppen.