Janove Ottesen

Kontroll på trubadurgreia.

CD: Med Kaizers Orchestra har Janove Ottesen funnet et bredt publikum ved å gå den smale sti. Solo går han den brede vei, og gjør seg selv mindre interessant. Årsaken er linjene «Francis' Lonely Nights» beveger seg langs: her er lett poprock, litt country, en god del folk, i et spenn fra dylanske «Blood On The Tracks»-stemninger til den Appalachene-via-Gillian Welch-saken «Neighbour Boy». Med andre ord har vi her nok en melankolsk gjennomsnittstrubadur. De første gjennomlyttingene av «Francis' Lonely Nights» er da også en liten skuffelse, men plata vokser seg varmere og mer innbydende etter hvert, og vinner dessuten mange plusspoeng for sitt enkle, men sofistikerte lydbilde. Pluss også for at Ottesen lykkes bra med å finne et vokalt stemningsleie som er helt forskjellig fra det han bruker i Kaizers - det har helt sikkert også vært hele poenget.