Jansen gjør det igjen

Les Arts Florissants, dir.: William Christie

Nils Henrik Asheim, Kjetil Skøien, Øystein Birkeland, Anne-Lise Berntsen Terning3 Nils Henrik Asheim/Sigbjørn Obstfelder: «Orkan»Aurora Verk som faller fra hverandre

CD: Janine Jansen er tilbake med sin Stradivarius, på Decca. Men denne gangen er det ikke ildfulle romantikere som får hennes oppmerksomhet, men salige Johann Sebastian Bach. Hun har forent krefter med bratsjisten Maxim Rysanov og cellisten Torleif Thedéen, og sammen går de løs på læreverker i særklasse: Bachs to- og trestemte invensjoner, grunnstamme i klaverundervisningen gjennom flere hundre år. Musikerne har lagt dem ut for strykeinstrumenter, og spiller dem for pålydende. Slik får vi nok en gang anledning til å oppleve hvordan Bach aldri skrev likegyldige modellverker til pedagogisk bruk.

Musikerne hopper suverent over alle tanker om korrekt oppførelsespraksis. De tar musikken på hælen, tydeliggjør linjespillet, løfter fram kontrapunktikken og gløder tonedannelsen.

Og midt i rekken av invensjoner har Jansen lagt inn den andre av Bachs Partitaer for solo fiolin, den med den store Chaconnen som avslutning. Da hører vi hvordan det kommer nye dimensjoner til, her hvor komponisten legger opp til alt som en fiolinist bare kan drømme om å strekke seg etter.

Jansen strekker seg i full lengde, og gir oss intens nærkontakt med musikken og komponisten.

Les Arts Florissants satte i mange år standarden for framføring av eldre musikk, og var også pionerer i gjenoppdagelsen av glemte storverker, særlig i den franske tradisjonen. Fortsatt spiller de en viktig rolle i oppsetninger av det eldre, franske operarepertoaret. Men de har fått selskap av flere konkurrenter på banen, og lanseres ikke så høyt på banen lenger på platefronten.

Dessverre må vi si. For det er det ingen musikalske grunner til noen lavere profil kan vi konstatere, i anledning dere siste utgivelse på Virgin. For anledningen, som er religiøse hymner i engelsk tradisjon, har de permittert orkestret. Men koret, assistert av William Christie på tasteinstrumenter, er ikke på noen måte svekket i sine kvaliteter. De har en rik klang som kan svulme uten å bli mindre distinkt av den grunn. Slik gir de oss en stor bunke musikk av Purcell, med noen tillegg av Croft og Blow.

Selv synes jeg at det blir uttrykksmessig noe smalt i lengden. Men vokalt yter de musikken all mulig rettferdighet.

Nylig vant Nils Henrik Asheim Arne Nordheims komponistpris. Og noe før det igjen var han ute med sitt Obstfelder-prosjekt «Orkan" på CD, nærmere bestemt Aurora. Det er et problematisk prosjekt. Kjetil Skøien leser Obstfelder-tekster i fleng, men klarer aldri helt å legge av seg en noe deklamatorisk stil som kler teksten dårlig. Musikkbitene er satt sammen til et kontinuum, og på sitt beste bruser det flott av den, ikke minst takket vær Asheims egen innsats på tasteinstrumenter og elektrofoni. Anne-Lise Berntsens sopran yter også sitt, i biter som liksom ikke helt vet hvor de hører til, og Øystein Birkelands malmfulle cello tar den plassen den vil.

Men det er ingen helhet over det, og enkeltelementene er ikke sterke nok til å stå på egne bein som fragmenter. For meg faller derfor prosjektet fra hverandre i biter, i tillegg til at de ikke makter å begrunne koblingen til Obstfelders tekster.

Musikken driver sitt eget spill, alt mens Obstfelder hadde behøvd en partner.