Jansons' bukkeritt

Nytt høydepunkt i samarbeidet mellom Oslo-Filharmonien og Mariss Janson.

Det tok noen år før Mariss Jansons fant tonen i Mahler, og serverte oss fortolkninger som viste at han var dypt fortrolig med komponisten. Men i går kveld overgikk han seg selv, i spissen for Oslo-Filharmonien, som åpenbart er i stand til å følge ham i hva som helst.

Det var 7. symfoni som sto på programmet, på en konsert som kommer til å gå inn i historien som en av orkestrets og Mariss Jansons' aller største.

Ikke minst fordi vi fikk erfare hva som kan utløses når en dirigent hiver seg utpå de 70000 favner, og slipper livlina.

Ekstrem

7. symfoni er en av Mahlers mest ekstreme, der det nesten er ubegripelig hvorfor innfallene ikke bare kolliderer, men faktisk går opp i en høyere enhet. Lystigheten slår om i hysteri, svermerisk stillhet avbrytes av kubjeller, inntrengende henvendelse valses gjennom av marsjer, alt mens Mahler fryder seg ved å sende musikalske ideer som stafett mellom instrumenter som ikke har noe med hverandre å gjøre. I mer enn noen annen Mahler-symfoni må denne instrumentasjonen sees!

Timing

Alt dette hadde åpenbart inspirert Jansons til å sparke fra mot det fortrolige. Med en helt usannsynlig sans for timing presset han alle Mahlers ideer mot ytterpunktene, uten å glemme å hente dem ned igjen. Slik ble den kompliserte veven helt tydelig, uten at verket mistet karakteren av et demonisk bukkeritt, med Jansons på toppen, hele tida.

Hva som skal til for å få et helt orkester, hver eneste én av musikerne, til å henge med i svingene, overgår i hvert fall min fantasi. Men holdt gjorde det, fra den sarteste ansats til de villeste utblåsninger, og tilbake igjen.

stale.wikshaland@dagbladet.no