Japan i krise

Japan har blitt fanget i noe som vestlige økonomer bare kjenner fra teorien på universitetene: en såkalt likviditetsfelle.

Japan var mirakeløkonomien som imponerte alle på 80-tallet. Landet var det første ikke-vestlige land som innhentet den vestlige verden økonomisk, og det var bare snakk om tid før Japan ville passere. Med beundring og frykt så man på det teknologiske vidunder av roboter og høyt utdannet arbeidskraft. Landet var en sosial nyhet med to prosent arbeidsledighet og livslang ansettelse. Økonomer observerte den imponerende produktiviteten der kløkt kompenserte for manglende naturressurser. I 1989 endret bildet seg brått. Boblen i eiendomspriser sprakk. Aksjekursene falt. Arbeidsledigheten steg. I stedet for at det ble en kort korreksjon, ble Japan hengende i en resesjon. Etter 13 år er landet fremdeles i krise, og er fanget i en skummel deflasjonsspiral. Ferske tall viser at Japans økonomi opplevde en kontraksjon på hele 1,2 prosent i siste kvartal av 2001. Men i mars ble ytterligere tiltak introdusert. Hele verden lurer på hva som er galt i Japan og om krisen endelig går mot slutten.

Det finnes to typer forklaringer, en for kort sikt og en for lengre sikt. På kort sikt finnes konjunkturelle forklaringer som svarer på hvorfor Japan ikke utnytter hele sin produksjonskapasitet. På lengre sikt gir strukturelle forklaringer svarene på hvorfor kapasiteten ikke vokser som før. Begge deler er viktige spørsmål. Kapasitetsutnyttelsen er ifølge The Economist 2. mars 30 prosent under maksimum. Det innebærer mye ledige ressurser og tapt velferd. Mens Japans kapasitet vokste med opp mot ni prosent per år på 60-tallet, har kapasitetsveksten bremset kraftig opp og nærmest stoppet.

En ti år lang lavkonjunktur er sensasjonell. Eksperter sier at en av grunnene til at den har blitt så lang, er at den ikke har vært ille nok til at - normalt lydige japanere - har krevd reform. Økonomer kjenner tross alt medisinen mot lavkonjunktur. Den er å senke rentene og øke offentlige utgifter. Men renten er nå på litt over 0 prosent, og staten har økt utgiftene så mye at den har en gjeld på 140 prosent av bruttonasjonalproduktet. Er det noe galt med medisinen? Nei, ikke nødvendigvis. Japan har blitt fanget i noe som vestlige økonomer bare kjenner fra teorien på universitetene: en såkalt likviditetsfelle. Det inntreffer når folk fremdeles ønsker å spare penger og bedriftene ikke ønsker å investere til tross for at rentene er lave. En forklaring er at prisene faller, og at oppsparte penger hele tiden blir mer verdt. Dermed utsetter folk alle kjøp, og tvinger butikker til å senke prisene enda mer i et forsøk på å selge varer. Da venter publikum enda lenger. En slik deflasjonsspiral er en økonoms mareritt. Hjulene stanser opp, og selvoppfyllende forventninger forsterker problemene.

Økonomer foreslår en inflasjonskur. Mens inflasjon i vestlige land ofte forbindes med noe negativt, er økonomer enige om at en viss inflasjonsrate - la oss si på to prosent - er gunstig. Det tillater reallønnene å falle, og åpner opp for justeringsmuligheter. Den japanske valutaen, yen, vil også falle i verdi, noe som gjør at Japan kan eksportere mer. Men aller viktigst: Pengenes verdi faller, og tvinger folk vekk fra å spare dem. De kjøper. Når Hiroshi så går i butikken og kjøper en ny vaskemaskin, vil butikken bestille flere til lagrene, og ordrene vil sette fabrikkene i gang. Intuitivt forstår vi lett at det er sløsing ikke å ha alle i arbeid, la maskiner stå og ikke utnytte foreliggende kapasitet. Når inflasjonspolitikken likevel ikke har blitt fulgt eller følges, må økonomene overlate forklaringene til statsvitere. Det står politisk prestisje på spill, og sentralbanken er svært konservativ. Dens antiinflasjonslinje når deflasjon herjer, kan sammenliknes med å uroe seg for vinduspuss når huset står i brann. Politiske signaler tyder imidlertid på at reformer nå kommer. Man diskuterer nettopp å la valutakursen falle ved pengetrykking eller sentralbankkjøp av obligasjoner og andre verdiobjekter. Problemet er at naboene Kina og Sør-Korea ikke vil like at deres konkurransesituasjon forverres. Her kreves en følsom politisk manøver.

Selv om konjunkturen fikses, har Japan dypere, strukturelle problemer. Kort sagt er Japans økonomi lite fleksibel. Denne rigiditeten er svært sammensatt, men en del av problemet er knyttet til dets mye omtalte bankvesen og statens rolle. Professor Krugman viser i «Depression Economics» at tidligere var vestlige eksperter forbløffet over hvordan staten målstyrte investeringer på nye satsingsområder. De lot seg imponere over den institusjonelle oppbygging av kredittoverføring, der svært tette bånd mellom store selskaper, keiretsu, og deres banker førte til at selskapene kunne konsentrere seg om langtidsperspektiver uten stadig å møte krav om profitabilitet på kort sikt. I dag er dydene blitt laster. De tidligere lange perspektivene ses nå på som kilder til stivbenthet. Sikker kreditt skapte kameratkapitalisme, og livstidsansettelser førte til nyskapingstørke og uheldige incentiver.

Bankvesenet er blodårene i en økonomi. Ressurser og kreditt kanaliseres via bankene til innovative entreprenører og vibrerende sektorer. Gode prosjekter startes opp, og lyse ideer oppmuntres. Det stimulerer til kreativitet. Motsatt vil en velfungerende, fleksibel økonomi stoppe dårlige prosjekter, og stenge bedrifter som ikke leverer. Realkapital, kunnskap og arbeidskraft overføres da fra gamle virksomheter til nye. Skrivemaskinprodusenter blir til PC-leverandører. Hestesko blir til gummidekk. Når dette ikke skjer, vil samfunnet ikke kunne oppnå den mulige levestandard. Og levestandard er ikke bare konsum. Det er også medisiner, sykehus, skoler, veier, boliger og fritid. Kanskje må Japan gjennom en totalrenovering av strukturen i økonomien. I hvert fall har gammel, dårlig gjeld blitt hengende fast, og bedrifter som ikke yter, putrer og går likevel. Det betyr at bankene har bundet opp midler, og ikke kan gi kreditt til et nytt Sony eller Toyota.

Dessuten har Japan demografiske problemer, og er således et framtidsspeil for vestlige land. Store barnekull har blitt erstattet med svært lave fødselstall. Tidligere snakket demografer om en alderspyramide fordi det var flest unge innbyggere. Slik er det ikke lenger i Japan. Der er trekanten blitt et rektangel, og det er like mange gamle som unge. Stadig færre arbeidstakere skal levere produkter til stadig flere pensjonister. Folk bekymrer seg for sine pensjoner og økonomiens evne til å gi dem gode kår, og dette leder til sparing, noe som igjen forsterker lavkonjunkturen.

Nå har japanske politikere begynt opprydningen. Noen konjunkturelle grep er lansert, og de mer drastiske som å skape inflasjon og senke valutakursen vurderes. Strukturelle reformer er implementert. Bankvesenet skal bli mer fleksibelt, privatisering skal skape incentivsystemer og kameratkontrakter skal opphøre. Aksjemarkedet restruktureres. I mars ble det foreslått regler som er konstruert for å forhindre såkalt short-selling. Spekulanter og investorer selger short når de tror markedet faller, og teknikken kan medvirke til å forsterke nedadgående tendenser. Nye regler skal forhindre dette, og markedet lot ikke vente på seg. Nikkei-indeksen har nylig bykset oppover. På den annen side kommer regler aldri uten en pris. Prisen er at investorer nøler og blir skeptiske. Tiden vil vise utfallet.

I ti år har de fleste ventet at Japans problemer er over i morgen. Tross alt har Japan et av verdens største og beste maskineri. Arbeidstakerne er uhyre godt utdannet, de er svært sunne og har meget høy arbeidsmoral. Samfunnet er stabilt og velfungerende, og de har vitenskapsmenn i verdenseliten og et vell av maskiner, fabrikker, datamaskiner og roboter. Men likevel begynner folk i Japan og vestlige observatører å bli utålmodige. Japans problemer er kritiske i en fragil verdensøkonomi. Nyhetene den siste tiden er blandet, og Kinas misnøye uroer. Japan er verdens nest største økonomi, og vi må krysse fingrene for at den begynner å bevege seg igjen.