LOVENDE: Janne Drangsholt er en av vårens debutanter. Hennes første roman kretser om det japanske. Foto: TIDEN
LOVENDE: Janne Drangsholt er en av vårens debutanter. Hennes første roman kretser om det japanske. Foto: TIDENVis mer

Japansk for nybegynnere

En debutant med velutviklet fortellerinstinkt.

ANMELDELSE: Førti år etter at Roland Barthes ga ut «Empire of Signs», hvor han undersøkte japanernes kultur og tegnverden, er fortsatt Japan en kode å knekke for vestlige besøkere.

Sofia Coppola uttrykte fremmedfølelsen visuelt i «Lost in Translation», og i «Humlefangeren» kommer begge disse tilnærmingsformene, den feminine og den akademiske til uttrykk. 

Studieprogresjon
Rakel studerer japansk, sliter med depresjoner og lever i et skrantende forhold til Henrik. Når både psykologen og kjæresten hennes oppfordrer henne til å reise til Tokyo takker hun ja til studieplassen, først og fremst for å bevise at hun takler det.

En av de første dagene i Tokyo dukker det opp et mystisk brev i posten, et ark på eksklusivt papir med tre skrifttegn hun ikke klarer å tolke. Arket, og den uchiffrerte meningen følger med henne hele oppholdet. Etter hvert møter Rakel den vakre filmviteren Saeki som hun forelsker seg i og flytter inn hos, uten at hun er sikker på hva han føler for henne. 

Terror i Tokyo
Saeki overlevde et terrorangrep på Tokyos T-bane i 1995 som sekten Aum Shinrikyo sto bak og sliter med ettervirkningene. En dag sier han at han må reise bort, alene. Rakel legger derfor selv ut på en reise rundt i Japan og det fører henne rett til problemenes kjerne. Drangsholt viser en god teft for historiekomponering i «Humlefangeren». Historien drives rytmisk fremover og gjør boka vanskelig å legge fra seg.

Japansk for nybegynnere

Har man, som meg, en lett japan-fetisj i tillegg er det en ekstra motiverende faktor. Måten Drangsholt beskriver samfunnet og personene på har en sterk autentisk kvalitet og situasjonene syder av ytre og indre horror, ispedd romantikk og reiseskildring. Språket er jevnt over godt, men noen ganger blir setningene litt slappe, ala «Maten smakte fantastisk godt». 

Planlagte tilfeldigheter Det problematiske i Humlefangeren er at Drangsholt serverer leseren litt for mange usannsynlige tilfeldigheter. Tilfeldighet er riktig nok et tema i boka: «Det jeg mener er at vi alle har vår egen fortelling, og at ordet 'tilfeldig' er en illusjon. Eller et symbol for noe annet.»

Men tross slike «forsvarstaler» for det tilfeldige klarer jeg ikke å svelge alt av det Drangsholt serverer. Det blir for fantastisk og lettkjøpt. Slutten hadde derfor vært en nedtur, hvis det ikke var for at vi får et par gode overraskelser som digestiv. Men foredler Drangsholt fortellerkunsten sin enda bedre, vil hun kunne gi oss svært lesverdige bøker fremover, helt uten at det skyldes tilfeldigheter.