Jappenes nekrolog

90-åras typiske gjeldsoffer har neppe fordrukket seg på Veuve Clicquot. Brorparten av de over 100 000 nordmenn som i disse dager er ute av stand til å betjene sine lån, er ofre for synkende boligpriser, renteøkning, skattereform og arbeidsledighet. Derfor er ikke Torgrim Eggens debutroman «Gjeld» noen 90-tallsroman.

Det er tvert imot en 80-tallsroman; selve nekrologen over en type avdøde døgnfluer kalt japper. Dette nevnes fordi forfatterens uttalte intensjoner med «Gjeld» har vært å beskrive et fenomen som preger mennesket like mye på 1990-tallet som sulten preget Hamsuns samtidige.

Medierevolusjon

Torgrim Eggen er lovlig seint ute når han nå tar opp hansken fra amerikanske jappekronikører som Jay McInerney og Bret Easton Ellis, som tjente seg rike på å skildre «tomheten» under Armani-dressene. Det teller i formidlende retning at Eggen har lånt knep fra Tom Wolfe i sin dissekering av de forfengelige; her er ironisk distanse, perfid humor og spenstig formuleringsevne så det holder.

«Gjeld» er romanen om dårene som skrev sine navn i messing på Oslo-klubben Barock etter å ha bestilt champagne i magnumflasker, fordi de visste at de aldri ville få sine portretter på Theatercaféen. Jeg-personen Jørgen Wiik studerte massekommunikasjon da han midt i de hemningsløse 80-åra kastet seg på medierevolusjonen som høyt gasjert informasjonssjef for luftslottet Scan Media. Idet han introduserer seg for leseren, er han en fallen mann som slåss for å holde både televerkets, lysverkenes og bankenes regningsbud på armlengdes avstand.

Vulgær rikdom

Noen kan nok fristes til å lese «Gjeld» som en nøkkelroman, for Scan Medias operatører er akkurat så hjelpeløst feite og vulgært nyrike at man forbinder dem med virkelige personer og begivenheter fra avisspaltene. Man kjenner igjen sushi-barene, hi-tech-kontorene på Aker Brygge, trendmagasinene, investerings-kunsten på veggene og hangen til østlig mystikk som forretningsprinsipp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det som finnes av intrige i romanen er syltynt, nettopp fordi det er så billig lettvint å dikte om sado-masochistiske orgier mellom en skinnhellig KrF-politiker og en ekshibisjonistisk TV-kjendis med fortid i Kvinnefronten. Sengehyggen er teipet, og Jørgen Wiik er blakk, skjønner?

Gourmet-buddhisme

Da er det morsommere å følge vår helts reise mot buddhismens ypperste tilstand av likevekt og erkjennelse. De mest eksentriske jappene konsumerte tankegods like grådig som kaviar og kokain, men Jørgen Wiik var ikke av dem som kvittet seg med zen-buddhismen da CD-spilleren og espressomaskinen gikk fløyten. En av romanens mest kostelige scener skjer når den bleke jappen bestemmer seg for å faste, slik Buddha gjorde i seks år ved å spise ett riskorn om dagen. Jappens dilemma er at han har tre typer ris i sin gourmet-husholdning. Skal han velge å faste på pakistansk, langkornet basmati-ris, på hvitpolert thailandsk ris eller på rundkornet kalifornisk ris?

Det beste man i ettertid kan si om jappe-epoken er at en del menn lærte å lage utsøkt mat. Torgrim Eggens styrke, i tillegg til kokekunsten, er at han behersker en språklig spenst og frekk observasjonsevne som redder et forslitt tema fra å bli kjedelig lesning. «Gjeld» er underholdende tidtrøyte. Om ikke debutanten akkurat nå har levert vår tids «Sult», venter vi likevel spent på neste forsøk.